cover

Nothing That Is Still

Sublux

CD (2003) - Selective Focus

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell / Space rock / Post-rock / Ambient / Drømmepop

Spor:
The Clear
Memory of Rain
Smallest Step
Bargaining With God
Dirty Walls, Lonely Plates
Ghost of the Trench

Referanser:
Sigur Rós
Explosions in the Sky
Slowdive
Spiritualized

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Eksploderende Roser

De låner flittig fra Sigur Rós og Explosions in the Sky - og får med seg litt av magien i samme slengen.

Kanskje det bare er meg, men jeg finner liksom ikke ord i det norske vokabularet som helt strekker til når jeg skal beskrive Baltimore-bandet Sublux. Og som ofte ellers viser det seg at det engelske språket er redningen, med noen tilstrekkelig vage men allikevel fundamentalt beskrivende ord som lett lar seg oversette - men også uheldigvis ikke helt gir den ønskede betydningen på norsk. For eksempel så er Sublux' intrikate gitarer til tider definitivt "shimmering", siden de droner fram himmelske nesten glitrende toner. Men "skinnende", som jo blir den direkte oversettelsen, passer jo ikke helt. Dessuten er Jarrod Feintuchs vokal så absolutt "angelic" der den i prikkfri falsett eleverer sangene og benyttes mer som et tilleggsinstrument enn for lyrisk levering. Men "engelaktig"? Hm, nei det ordet gir heller uheldige assiasjoner til Sølvguttene. Videre er Sublux' lydbilde sett under ett så definitivt "soaring" der vokal veves sammen med instrumentene til et resultat som er ganske så "ethereal". Oversettelsene "stigende" og "overjordisk" passer vel i alle fall litt, men "stigende" innebærer ikke helt den svevende oppdriften som "soaring" tilsikter, og "overjordisk" - vel, det er ikke akkurat noen grunn til å tro at bandmedlemmene egentlig er overnaturlige vesener. Uansett, flere slike fortapte "uoversettelige" engelske ord følger som perler på en snor: "entrancing", "celestial", "spiritual" og "sublime". Tett etterfulgt av obskuriteter som "immaterial", "transcendental" og "empyrial", sånn bare for å konstantere poenget som nå i denne sammenhengen knapt nok gir noe mening ikke engang på originalspråket.

Også Sublux har funnet ut at ord egentlig er ganske overflødige og unødvendige. Så på tross av at Feintuchs himmelske falsett-vokal er såpass fremtredende i miksen fokuserer han ikke på å la denne vokalen være forståelig på noen måte. Faktisk, selv om det er vokal på alle sporene på denne platen, var den eneste noenlunde dekryptbare tekstlinjen "She follows me down" et stykke ut i sistesporet Ghost of the Trench. Resten av tiden kunne vokalen like gjerne ha vært på et annet fiktivt språk for alt jeg vet - og her vil det vel være naturlig å trekke inn Sigur Rós, for det er ganske så tydelig - kanskje i overmåte så - at Sublux har latt seg inspirere av de islandske drømmerockerne. Feintuchs stemme er veldig lik Sigur Rós' Jon Thor 'Jonsi' Birgissons - og ikke bare med tanke på uforståelige sangtekster - toneleiet de benytter er også nesten identisk, faktisk så likt at hvem som helst kunne blitt lurt til å tro at Nothing That Is Still sine 6 låter er fra et lite kjent Jonsi sideprosjekt eller noen sjeldne Sigur Rós b-sider. Ordet "plagiat" er farlig nær ved å bli tatt med i sammenhengen her, spesielt siden Sublux også er tydelig influerte av Texas-bandet Explosions in the Sky og deres intrikate instrumentalisme. Men når gjennomføringen er så bra som den er, og faktisk rett som det er fantastisk vakker, er det lett å tilgi Sublux for manglende originalitet og variasjonsevne. Også spesielt med tanke på at Nothing That Is Still er bandets debututgivelse, og visstnok spilt inn i hui og hast tenkt som en kjapp demo, så fremstår deres egen lille vri på denne typen atmosfærisk rock kanskje ikke som fantastisk frisk men allikevel overmåte engasjerende.

For Sublux venter ikke med å røske tak i lytteren og forlange oppmerksomhet – allerede noen sekunder ut i åpningssporet The Clear blir man møtt av et luftig eksploderende parti, bokstavelig talt - siden det minner ikke så rent lite om de dundrende åpningsnotene på Explosions in the Skys andrealbum Those Who Tell The Truth Shall Die... Etterhvert dør tonene ut for å introdusere Feintuchs drømmende vokal og det hele bygges etterhvert opp til nok et bombastisk klimaks. Med andre ord definitivt ikke noe nytt sjangeren tatt i betraktning, og sånn omtrent midtveis i platen viser denne dynamikken seg en anelse mangelfull - noe som resulterer i to litt anonyme spor i Smallest Step og Bargaining With God. Heldigvis returnerer de to avsluttende sporene til de engasjerende kvalitetene som bandet viste i begynnelsen. Spesielt sistesporet Ghost of the Trench tar etterhvert et godt tak i lytteren og forlanger oppmerksomhet helt til siste note; så absolutt hjulpet av en repeterende elektrisk gitarlinje som bare vokser og vokser i intensitet samtidig som dronende gitarer skriker etter oppmerksomhet i bakgrunnen.

Med andre ord er Sublux helt på høyde med de ovennevnte og langt mer kjente tungvekterne innenfor sjangeren, selv om de aldri er så sonisk interessante som Sigur Rós eller så emosjonelt engasjerende som Explosions in the Sky. Men på tross av dette, og at nok et nesten uoversettelig engelsk ord i "copycat" kan tas med i sammenhengen (det nærmeste jeg kommer på norsk er "hermegås"), så må man jo ta i betraktning nettopp denne lille detaljen at man ikke helt finner ord for å beskrive Sublux - noe som for bandets sin del må sees på som intet annet enn et klart og tydelig testament til deres åpenbare musikalske kvaliteter.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Simon Joyner - Skeleton Blues

(Jagjaguwar)

Skeleton Blues er countryrock frå baksida av stadion, blues frå ein dysfunksjonell avenue, og folkrock med klør frå ei sjel som blør.

Flere:

Grey de Lisle - The Graceful Ghost
Throw Me the Statue - Moonbeams