Supernature

CD (2005) - Mute / Playground

Stiler:
Glam / Cinematisk / Cabaret / Pop / Elektropop

Spor:
Ooh La La
Lovely 2 C U
Ride A White Horse
You Never Know
Let It Take You
Fly Me Away
Slide In
Koko
Satin Chic
Time Out From The World
Number 1

Referanser:
T.Rex
Yazoo
Portishead
Kate Bush

Vis flere data

Se også:
Felt Mountain - Goldfrapp (2000)
Black Cherry - Goldfrapp (2003)

Fool's gold

Goldfrapp surrer seg inn i tilbakeskuende popestetikk og mister de tidløse kvalitetene fra debututgivelsen underveis.

Av Tom-Erik Lønnerød

02.06.2006

Goldfrapp har levert kvalitetselektronika i grenselandet til cinematisk popmusikk i en årrekke. Da debuten Felt Mountain kom i 2000 var jeg himmelfallen over Alison Goldfrapps vokal og Will Gregorys malende lydskisser. Jeg var mer lunken til oppfølgerens flørt med retroelektronika og 70-tallets glamestetikk. Dessverre fortsetter tredjealbumet i samme gate og blir en retroaktiv oppsamling av 70-talls kitsch og 80-talls nostalgi surret inn i orkestrert føleri.

Supernature åpner retrospektivt med T. Rex-oppgulpet Ooh La La. Marc Bolan ville glist anerkjennende av dette stuntet; det låter sexy og dampende med Alison Goldfrapps pustende vokal lagt over en programmert helhet som etterlikner 70-tallets gitarer og synther på ypperlig vis. Som første singel er dette en god introduksjon til albumet, og utgjør et høydepunkt - dog et høydepunkt som ikke er i nærheten av å tangere gruppens tidligere fulltreffere.

70-tallsuttrykket får et tilsnitt av 80-tallet på neste låt, Lovely 2 C U, hvor sequenserne jobber overtid med de skitne lydbildene. Det låter tøft nok og Gregory gjør som alltid en imponerende jobb bak spakene - denne gangen er det frøken Goldfrapp som skuffer med et masende refreng og begredelig tekst. Det likelydende uttrykket fortsetter på Ride a White Horse med et budskap snytt ut av 70-tallets frie seksualitet, strippet for HIV-angst og dagenderpå-anger. Forfriskende i og for seg, men gjennom det hele kan jeg ikke fri meg fra tanken om at Goldfrapp kan så mye mer.

Det er når Goldfrapp roer det ned at kvalitetene i Goldfrapps stemme og Gregorys følsomme programmering kommer til sin rett. You Never Know står fjellstøtt, og tangerer tidligere høydare fra Felt Mountain-dagene. Når Goldfrapp er i dette lunet toucher de innpå Kate Bush' domene, og leverer esoterisk husmorelektronikk til å dø for. Den høye kvaliteten fortsetter på den besettende Let It Take You hvor Alison leverer vokalprestasjoner som gir assosiasjoner i retning av både Nina Simone og fru Bush. De varsomt plasserte programmeringene gir gåsehud når de kombineres med forsiktig pianoklimpring.

Så er det brått slutt. Duoen surrer seg inn i en evighet av tråkig remikset nostalgia, og leverer en håndfull låter som jevnt over resirkulerer ideene fra deres forrige album. Det er 70-tallsestetikk surret inn i 80-tallsnostalgi. Resultatet er nedslående, og oppsummeres på "glansnummeret" Satin Chic hvor stemningen er omtrent som på Studio 54 etter nok en narkorazzia; nedslått og oppbrukt, men stivpyntet til fest.

På den avsluttende Number 1 dukker også referansene til Kraftwerk opp, og fullbyrder følelsen av livstrett oppgulp. Når synth-hooken slår inn har Goldfrapp mistet all kredibilitet og kreativiteten ser ut til å være oppbrukt på det glitrende debutalbumet. Med en slik avslutning er det lett å glemme at det er noen godbiter underveis, og det er bare direkte synd at Goldfrapp ser det som nødvendig å spa på med tidsriktige momenter av tilbakeskuende popestetikk.