Foretold In the Language of Dreams

Natacha Atlas and the Marc Eagleton Project

CD (2002) - Mantra Recordings / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Blå og grønne toner

Natacha Atlas lager drømmeklanger som definitivt vil være til glede for den søvnløse.

Av Gøril Sæther

Del på Facebook01.04.2003

Natacha Atlas er preget av fartstiden som vokalist i Transglobal Underground, et band som er influert av arabisk, europeisk, afrikansk og indisk folkemusikk, og hun kombinerer disse musikktradisjonene med 90-tallets housekultur. Resultatet blir for eksempel world-techno, folk-hiphop, afro-jazz, ethno-trance og mange andre rare og spennende sjangre. På Foretold in the Language of Dreams har Atlas i hovedsak hentet inspirasjon fra den arabiske folkemusikken, men det er ikke like "teknifisert" som for eksempel TGUs lydbilde. Drømmemusikken befinner seg langt fra den moderne housekulturen. Den er avmekanisert mykelektronika bygget på egyptiske, tunisiske og marokkanske tradisjoner.

Mye av den eksperimentelle musikken går utover de vante forventninger om takt og tonalitet. Den befinner seg i et slags grenseland mellom musikkens alminnelige målbarhet og en slags drømmelogikk. Den som for eksempel har hørt Nils Petter Molvær i drømmehumør eller noe i gata til den finfine postrock-balladen Diamant, vil kanskje si seg enig i denne noe kryptiske påstanden. Det er som om musikken må høres på en annen måte enn den vi er vant med, den er bygget på et annet prinsipp enn takt. Kanskje den må, som tittelen på denne plata også henviser til, fortelles i drømmenes språk.

Noen ganger kan toneeksperimenter og taktløshet (i musikalsk forstand) skape dette merkelig magiske ved musikken: De fleste har sikkert opplevd å høre en spesiell tonerekke som kan være latterlig enkel, men som likevel hensetter lytteren til et sted helt hinsides all musikalsk plankelærdom. Og så sitter man der som en Newton med eplet og tror man har funnet selve Urklangen. Det fine er at det er en del sånne stemninger på denne skiva.

Låta Zitherbell lager et fint rom av stemning. Den er et rent og enkelt lydlandskap, kun med lyse bjeller, sitar og Atlas' vakre stemme. Den skaper kun ved enkle veksler mellom dur og moll-klanger og instrumentale grep en fantastisk lyd. Dette er en slik sang man kan sette på i discman'en på trikken og sitte på lenger enn man skal bare for å unngå å ødelegge øyeblikket. Zitherbell er et alkymistisk klangeksperiment. Hvis vi skulle gjort som i barnehagen, er jeg skråsikker på at vi ville vært enige om at dette er blå-grønne toner. På havets bunn. Solstråler og blinkende fisker. Flere meditative høydepunkter er Simun, Therapeutic Space (betegnende nok!) og Yeranos.

Men hvor lenge var egentlig Eva i Paradis? Det monotone kan være uendelig vakkert, men hvis man ikke hensettes til det rommet man vil være med det samme, blir det dessverre til tider noe kjedelig. Jeg tar meg selv i å lengte etter flere sanger som Zitherbell. Men det ville nok blitt en lang trikketur.

De fleste låtene er eksperimenter med klang og lyder, der flotte soloprestasjoner står i forgrunnen. Klassiske instrumenter som klarinett, gitar, sitar og cello, alle spilt i arabisk toneleie sammen med Atlas' sterke og klare stemme er et utrolig vakkert samspill. Og hvem vet? Kanskje verden ville ha vært et mye bedre sted hvis ikke en eller annen hadde funnet opp metronom og taktstokk. Man kan jo alltids drømme.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: