cover

Life On A String

Laurie Anderson

CD (2001) - Nonesuch / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell rock

Spor:
One White Whale
The Island Where I Come From
Pieces And Parts
Here With You
Slip Away
My Compensation
Dark Angel
Broken
Washington Street
Statue Of Liberty
One Beautiful Evening
Life On A String

Referanser:
Peter Gabriel

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


I hvalfiskens buk

Eksentrisk multikunstner har overlevd sin personlige Moby Dick med bare små skrammer.

Første gang jeg faktisk hørte Laurie Anderson i noen sammenheng, var på den verdensomspennende jam'en One World - One Voice (finnes på video og CD), der hun på sin karakteristiske måte snakke-synger om en hval.

I tiden før og etter dette første møtet har jeg lest en god del om Anderson og hennes multimediale krumspring, og jeg sitter med et bestemt inntrykk av at dette er en artist man kanskje helst skal oppleve i levende live, der hun omgir seg med flere typer kunst i sine storslått anlagte sceneshow. Senest med sitt store Moby Dick-prosjekt. Og det er altså klart at damen har latt seg fascinere totalt av havets store pattedyr, for det er ikke bare flere sanger om hvaler, men det er en slags følelse av dypt hav over mye av platen, uten at det er så lett å sette fingeren på hvorfor.

Albumet åpner med en kort intro, One White Whale, som åpenbart stammer fra Moby Dick-materialet, og som for undertegnede gir litt mistanke om at damen går en smule i ring i sin hval-verden. Sporet er kort og ganske forglemmelig.

The Island Where I Come From er bygget over en spredt, delvis dissonant rytmisk backing der forskjellige typer blåseinstrumenter fungerer nærmest som perkusjon. Artig og sprø låt. Vokalen er mer i den hviskende stilen, ikke ren sang.

På Pieces And Parts er Laurie mer interessert i å synge enn å prate, og undertegnede må få lov å si jeg foretrekker det når damen heller mot snakking. Åpningen på dette kuttet har nettopp talevokal, og minner meg om den svært fascinerende og behagelige snakke-platen The Ugly One With The Jewels (1995). Faktisk fungerer sangvokalen ikke så rent ille på akkurat dette sporet, som er et av de som har holdt seg nokså bra over lengre tids lytting. Men her er det igjen hvaler det handler om, og jeg blir litt gal av å høre Laurie uttale whhhale med hviskende, tydelig H. Mulig det bare er meg.

Etter et ganske eksentrisk stryker-basert spor, Here With You, er vi over i det som for meg er et platens høydepunkter: Slip Away. En flott ballade med østlige klanger og instrumenter som gir låta en helt spesiell stemning.

My Compensation blir litt for utilgjengelig med de med overlegg stygge rytmiske lydene og forvrengte ekkoer av Laurie Andersons stemme, og er et spor jeg oftest hopper over. Og da kommer man til nok et stryker-basert stykke, men her er vi over i et slags Hollywood/Broadway-sound med "glade strykere" i vanlig ensemble-form. Artig tekst, forresten, men heller ikke dette kuttet er noe jeg har falt helt for.

Broken er derimot mer av en höjdare, med en stil som minner meg mer om Laurie Anderson anno 1984, med et pent bass-komp (denne gangen uten at Bill Laswell har vært involvert) og flerstemt snakke-vokal. Minner ikke så lite om Excellent Birds (som i en litt annen versjon ble til This Is The Picture på Peter Gabriels superalbum So fra 1986).

Den samme spenningen finner jeg ikke igjen i Washington Street, som blir en heller flat og uspennende sang i forhold til de øvrige sporene på platen. Det samme med Statue of Liberty, med et komp bestående av bjelle-aktige klanger, synth og strykere. Da søker jeg heller tilflukt i den spenningsfylte One Beautiful Evening, som har mye mer av talevokalen jeg liker så godt, og som har en helt suveren sub-bass og spennende perkusjon.

Tittellåta har fått æren av å avslutte platen, og Life On A String gjør seg bra som en avrunding av en nokså vidt favnende plate. Igjen er bassen verdt å legge merke til, og pen perkusjon rammer inn en behagelig vokal, og dette sporet bringer litt ro i lytterens sinn etter at man har vært på litt av en rundtur på de totalt tolv sporene.

Jeg har litt vanskelig for å finne en musikalsk helhet i dette albumet, og må innrømme at tre-fire av låtene oftest blir ofre for Skip-knappen. Men etter å ha redigert min egen favorittversjon, er Life On A String blitt bedre med tiden. For å være ærlig gikk jeg grundig lei etter noen ukers lytting, men etter å ha "kommet over kneika" har endel av sporene vokst i aktelse, og nå gleder jeg meg faktisk til å høre på kutt som One Beautiful Evening, Slip Away og Broken. Det er forøvrig verdt bryet å lirke ut det meget delikate innleggsheftet i platen, som inneholder alle sangtekstene; Anderson er ofte en bedre poet enn vokalist, ærlig talt.

Life On A String er en plate som krever litt tid og aktiv deltakelse fra lytteren. Selv om det fortsatt er spor etter Lauries hval-fetisj, finner jeg flere gode spor å glede seg over. Likevel blir det for lite fokus på albumet som helhet til at det kan bli noen svært god karakter totalt. Likevel; Andersons syn på livet er mangelvare både i mainstream musikk og i de tusen hjem, så en liten porsjon kunstnerisk eksentrisitet er bare sunt for platesamlingen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ensemble 96 - Immortal Nystedt

(2L)

Knut Nystedt har fylt 90, og det feires med et fyrverkeri av en utgivelse.

Flere:

El Guincho - Alegranza!
Diverse artister - I Love Techno: 10 Years - The Classics