Luck

Wiretree

CD (2009) - Cobaltworks Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Britpop fra Texas

Lettbent popmusikk med et nikk mot de britiske øyer.

Av Anders Korsmo Løland

Del på Facebook04.01.2010

Selv om Wiretree er en kvartett på papiret, arter bandet seg mest av alt som et enmannskonsept frontet av låtskriver og altmuligmusdiker, Kevin Peroni. Med kun et par unntak har han tatt produksjonen i egne hender, han spiller samtlige instrumenter på fem av de i alt ni sporene og er kreditert alle sangene på plata. Konseptuelt skulle dette gi assosiasjoner til høyt rangerte popsnekkere som Brendan Benson og Mark Linkous (alias Sparklehorse). Men siden det tross alt dreier seg om en bandkonstellasjon, la oss referere til Wiretree som, ja, nettopp et band.

Som de nevnte artistene har også Wiretree en forkjærlighet for den fengende popmelodien. Lydbildet er stort sett strippet for effektmakkeri og kuriøse instrumentinnslag og bandet opererer med en standard poprockbesetning bestående av trommer, bass, gitar og tangenter. Heller ikke instrumentelle finurligheter preger plata nevneverdig. Melodien er satt i sentrum med Peronis Elliot Smith-influerte vokal skimrende over kassegitarer og 4/4 dels trommer. Det skulle kanskje kunne låte både effektivt og ektefølt, men Luck bærer dessverre preg av for lite dramaturgi og lekenhet. Selv om bandet lykkes nogenlunde i den ekstatiske Wilco-pastisjen Back In Town er melodiene sjeldent gode nok til å stå alene. Peroni rokker ikke mye ved låt- og akkordoppbygningsstandarder og kunne med hell også lånt bort trommestikkene noe oftere.

Til tross for at bandet har base i Austin, Texas er det mer naturlig å referere til de britiske øyer og den utpregede britpopstilen enn andre landsmenn (selv om Brendan Benson ligger som et ekko gjennom hele plata). På sitt beste låter det som et hyggelig referanseverk til britisk musikkhistorie med særlig helling mot The Beatles, The La's og Gallagherbrødrene. Åpningssporet Across My Mind kunne for eksempel med letthet fått plass på en av de senere Oasis utgivelsene.

Resultatet er en sjarmerende plate som prøver, men som til tross for kort spilletid og tidvis smittende popglede rekker å bli både anonym og intetsigende før siste tone er spilt.

I en tid der Brooklynband dominerer årsbestelistene med klangrik psykedelia, kunne gitarpop etter den britiske modellen være et godt avbrekk, men jeg må nok allikevel meddele at Wiretree mangler både lekenheten, innpakningen og meloditeften vi finner i New York for øyeblikket. Det er nok et stort sprang igjen før bandet kan nevnes i samme åndedrag som Sparklehorse og Benson også, men inntil videre kan en jo hygge seg med britiske 90-tallsperler og snerre med Liam Gallagher på Rock'n'Roll Star-refrenget.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: