cover

Music

Shagma

CD (2005) - Jazzaway / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Akustisk jazz / Frijazz

Spor:
Escape of the Wild Goose
Mr. Blue
Schægg
Latex
Flower
India
Calm Burner
Shagma Twist
Happy Days in Sodom
After the Rain

Referanser:
John Coltrane
The Core

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Art of the Trio

Shagma leverer et bra album med klare røtter. Samtidig lanserer Jazzaway nok et trioalbum, og et nytt og friskt talent.

Jazzaway Records ser ut til å ha en forkjærlighet for triokonstellasjoner og den tette dynamiske energiske swingen en så liten og tett enhet kan produsere. Over halvparten av selskapets så langt fjorten utgivelser er dedikert band i trioformat, og i denne floraen har variasjonen vært stor. Morthana sprengte jazzformatet med sitt album, men de fleste utgivelsene ligger nær jazzens kjernebegrep i skjæringspunktet mellom improvisasjon og notert musikk. Bass, trommer og saksofon er gjengangeren, og det er line up'en også her.

Steinar Raknes (bass) og Espen Aalberg (trommer) er kjente størrelser i jazzmiljøet, og fra The Cores utgivelse på Jazzaway. Med Shagma lanseres et nytt og ungt talent som ennå ikke er ferdig utdannet fra jazzlinja i Trondheim: Jørgen Mathisen. Han står også bak de fleste låtene på dette albumet, med unntak av to Coltrane-låter og ett spor av Raknes. Det er liten tvil om at Mathisen har et stort talent både som saksofonist og som låtskriver. Han er helt i begynnelsen av 20-årene, og låtmaterialet viser at han har mye jazzhistorie i seg som han forsøker å bygge videre på.

Med god hjelp fra åndsfrendene Raknes og Aalberg returnerer Mathisen til det som antagelig er hans store affeksjon, John Coltranes tidlige Impulse!-periode, Eric Dolphy og amerikansk groovejazz fra 60-tallet, med et mulig utspring i Coltranes Impressions fra 1963. Kuttene India og After the Rain er hentet derfra, og Mathisen/Raknes/Aalberg gjør ålreite versjoner av disse låtene uten de nødvendigvis tilfører dem noe nytt bortsett fra å korte dem ned. I motsetning til Coltrane er ikke Mathisen noen maratonløper ennå, og han nøyer seg foreløpig med å være konsentrert og poengtert, heller enn å spille ut alle aspektene som melodiene potensielt innbyr til.

På spor fire, Latex, gjør Mathisen noe sprekt. Han spiller saksofon og klarinett samtidig, og spiller dermed rollene til Dolphy og Coltrane samtidig. Det høres bra og fyldig ut, Mathisen mestrer det, og det er godt motivert i låta uten at det blir en Roland Kirk-pastisj. Mathisen veksler effektivt mellom klarinett og saksofon gjennom albumet og det gir kjærkommen variasjon i lydbildet. Låtmaterialet er også såpass åpent at Raknes og Aalberg får komme til sin rett hver for seg og sammen, og kjemien dem imellom er intet mindre enn storartet. Det gir positivt utslag på dette albumet, selv om det slår færre gnister her enn på The Cores album Vision.

Mathisen henter fra et stort repertoar av teknikker og han blåser hardt og melodisk like godt som han kan improvisere over en melodilinje, og være lavmælt og eksperimentere med tonekvaliteter. Men selv om Mathisen er et stort talent og dette generelt høres bra ut, er det allikevel et relativt stort sprang til for eksempel Kjetil Møster når han spiller foran Aalberg/Raknes. Det kan noen ganger virke tamt, og om han ikke akkurat strever med å komme til sin rett i lydbildet, mangler han litt kraft og pondus til å kunne dominere og sette sitt definitive preg. Men vi må huske at det er et sprang på ti år her, og det er mye. Dette må karakteriseres som en debut, og til det å være kommer Mathisen, og Shagma som gruppe, veldig godt ut av det.

Applaus til Jazzaway som er villig til å dokumentere en slik musiker fra et så tidlig tidspunkt. Dette kan vise seg å bli et viktig historisk dokument en gang i framtiden, og selskapet viser nok en gang teft og motivasjon bak en utgivelse. Det gjør at Jazzaways katalog samlet sett har en almen interesse som peker utover og på noe mer enn kvaliteten til hvert enkelt album isolert sett.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Animal Collective - Sung Tongs

(Fat Cat)

Naturbarn fra Maryland byr på 50 minutter med friske urter, nøtter og bær. Og noen magiske sopper til dessert.

Flere:

Magnolia Electric Co. - Sojourner
The Clientele - Strange Geometry