cover

Live at Sin-é

Jeff Buckley

CD (2003) - Columbia / Legacy / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Alternativ / Folkrock / Visepop

Spor:
Be Your Husband
Lover, You Should've Come Over
Mojo Pin
Monologue: Duane Eddy, Songs For Lovers
Grace
Monologue: Reverb, The Doors
Strange Fruit
Night Flight
If You Knew
Monologue: Fabulous Time For a Guinness
Unforgiven (Last Goodbye)
Twelfth of Never
Monologue: Café Days
Monologue: Eternal Life
Eternal Life
Just Like a Woman
Monologue: False Start, Apology, Miles Davis
Calling You


Monologue: Nusrat, He's My Elvis
Yeh Jo Halka Halka Saroor Hai
Monologue: I'm a Ridiculous Person
If You See Her, Say Hello
Monologue: Matt Dillon, Hollies, Classic Rock Radio
Dink's Song
Monologue: Musical Chairs
Drown In My Own Tears
Monologue: The Suckiest Water
The Way Young Lovers Do
Monologue: Walk Through Walls
Je N'en Connais Pas La Fin
I Shall Be Released
Sweet Thing
Monologue: Good Night Bill
Hallelujah


Bonus-DVD:
Intervju med Jeff Buckley
The Way Young Lovers Do
Kick Out the Jams
New Year's Eve Prayer

Referanser:
Nick Drake
Tim Buckley
Damien Rice

Vis flere data

Se også:
Grace - Legacy Edition - Jeff Buckley (2004)
Grace - Legacy Edition - Jeff Buckley (2004)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Arven etter Jeff

Det slår meg at plateselskapet kanskje ikke bare er ute etter å hedre Jeff Buckleys ærverdige minne.

En legende, et ikon for talløse gitardeppere, et geni som så alt for tidlig ble revet bort fra en verden underernært på talent. Man kan lett bli stor i munnen når man snakker om Jeff Buckley. Mannen rakk bare å gjøre ferdig ett eneste album, Grace (1994), før han døde i 1997, et album som til gjengjeld blir regnet blant nittiårenes aller beste av mange.

Live at Sin-é ble spilt inn før Grace, mens unge Buckley fremdeles var uoppdaget og uerfaren. Tittelen peker tilbake på hva han gjorde på den tiden; han spilte på en liten klubb i New York kalt Sin-é. Han ble, ikke overraskende, oppdaget av de store gutta i Columbia etter en periode, for vi kan vel like godt si først som sist at han var litt mer talentfull en den vanlige café-trubaduren i gata. Det ble tatt opp masse live-materiale til en EP som kom ut i 1993, og dette er albumet med alt dette materialet samlet på en dobbel-CD, gitt ut 10 år etter. Det hele lukter kanskje litt lettjente penger til Columbia, men jeg skal ikke stigmatisere noen bare fordi de er gigantiske multinasjonale korporasjoner.

Live at Sin-é er et typisk fan-objekt. Alle sangene består av Jeff og en gitar, og innimellom litt pludring med publikum, noe plateselskapet bombastisk nok har kalt "monologer". Det som slår meg er at alt er med, uansett. Begynner Jeff på en sang, men spiller feil og begynner på nytt, blir det ikke klippet bort. Det blir litt som et direktesendt album, noe som er en kul måte å gjøre denne typen utgivelser på, men det blir litt kjedelig og i lengste laget å høre Buckley spille tilfeldige akkorder mens han slår vitser, eller stemme gitaren for den saks skyld.

Låtmaterialet er mildt sagt variert. Buckley hadde ikke skrevet så mye selv på denne tiden, så det er mye cover, men Mojo Pin, Eternal Life, Lover You Should've Come Over og Grace er med, og det er artig å høre hvordan disse har utviklet seg fra café-dagene til albumet. Ellers spiller han både Bob Dylan, Nina Simone, Van Morrison og Nusrat Fateh Ali Khan. Sistnevntes Yeh Jo Halka Halka Saroor Hai er vel albumets rareste og beste spor, der Buckley virkelig får briefa både med sine urdukunnskaper og sin fantastiske stemme. Jeg lo godt første gangen jeg hørte sangen, for det er virkelig ikke ofte unge, amerikanske, alvorlige menn slår til med pakistansk popmusikk. Det er også rimelig vittig når han midt mellom to tunge, triste sanger begynner på sin Seat Finding Song, et nummer som like godt kunne vært et innslag på Sesam Stasjon, før det går over i en meget pønka versjon av stolleken. Mannen hadde tydeligvis litt humor mellom all tristessen. Dylans I Shall Be Released er en høydare, som skapt for Buckleys lyse, kraftige uttrykk, og If You See Her, Say Hello, også av Dylan, er en 8 minutters oppvisning i magi, dette er virkelig hvit manns soul.

Signatursangen Hallelujah er selvsagt også med, som aller siste spor på andre disc. Og det skal han ha, Jeff, at han har udødeliggjort sangen Cohen skrev så bra, men aldri klarte å fremføre slik den burde fremføres. Buckleys meget overbevisende tolkning av denne merker seg ut. Der de gamle mesterne har låtene, hadde Buckley stemmen til å gjennomføre dem.

Som helhet er albumet greit, mye hyling og skriking (unge Buckley fant heldigvis at "a little less is more" før han spilte inn studioalbumet) og litt for mye snakking, men gode låter og som nevnt en nydelig stemme. Han klarer også til en viss grad å skape den gode stemningen, og gjør mye bra med bare en enkelt gitar. Et must for innbitte fans, absolutt greit å ha for oss andre.

Bonus-DVDen er derimot nærmest en vits. Avdøde Jeff Buckley blir fremstilt som en litt nonchalant snobb, opptrednene er dårlige, intervjuet er intetsigende og det hele er over på ca 10 minutter. Kjøp i hvert fall ikke albumet for å få DVDen, jeg har ikke engang giddet å ta den med i betraktningen når jeg gav poengsum til albumet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Besnard Lakes - The Besnard Lakes Are The Roaring Night

(Jagjaguwar)

Montreal-bandet har levert en på alle måter triumferende tredjeplate.

Flere:

Grey de Lisle - The Graceful Ghost
Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool