cover

Lost Weekend EP

The Clientele

CD-EP (2002) - Acuarela Discos / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Sakral / Retropop / Indiepop / Drømmepop

Spor:
North School Drive
Boring Postcard
Emptily Through Holloway
Kelvin Parade
Last Orders

Referanser:
The Relict
Galaxie 500
Mazzy Star
Eric Matthews
Broadcast

Vis flere data

Se også:
The Violet Hour - The Clientele (2003)
Strange Geometry - The Clientele (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Britiske popeleganse på sitt vareste

Trio fra drømmeland skriver låter mens de langsomt våkner opp.

Britiske The Clientele er en sofistikert trio med sans for den gode, klassiske popnostalgien. Siden de dukket varsomt frem fra forstedene i 1997 har de gjennom en rekke singler, EPer og fullengderen Suburban Light (2001) dyrket sitt uttrykk med røtter fra 60-talls Nick Drake og The Byrds, til Galaxie 500 og Belle and Sebastian. På Lost Weekend EP er melankoli av det drømmende slaget fortsatt fremtredende, om enn i enda mer minimalistisk utgave enn tidligere. Av de fem sporene er bare tre "ordinære" vokallåter. Boring Postcard er et lydopptak fra noe som høres ut som en t-banestasjon, mens Lost Orders avslutter EPen som en nærmest ambient pianoinstrumental.

Sammen med de tre gjenværende låtene er det mer enn nok til å gå til innkjøp av denne. Særlig åpningssporet North School Drive er fristende vakkert. På drøyt to minutter fremviser The Clientele her noe av den sammme sløve, doplignende disen som lå over Galaxie 500 i deres velmaktsdager. Her er de hypnotiske gitarlagene erstattet av sobert pianospill, og man kan lett tenke seg at Hope Sandoval også hadde egnet seg som vokalist på denne. Feltopptaket Boring Postcard er mest som en kort intro til Emptily Through Holloway, og siden Holloway er en t-banestasjon i nord-London, dras mine tanker også mot Islington og Hampstead Heath. The Clientele deler noe av den elegante Bryter Layter-stemningen Nick Drake hentet ut fra dette nabolaget for 30 år siden. De har likevel lykkes i å finne sine egne veier langs de samme gatene, og selv om det er lett å klistre et retro-stempel på dem, så er det med et positivt fortegn.

Slik sovepop kan fort bikke over i det uinteressante og anonyme. På denne korte tiden er det ingen fare for at det skjer med The Clientele. Lost Weekend er tyve minutter doven og elegant nytelse man bør unne seg som liten varmeflaske nå i vinterens stålfaste gripetak.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Samuel Jackson Five - Easily Misunderstood

(Honest Abe)

En krevende plate for krevende lyttere med store krav...

Flere:

Bryan Ferry - Frantic
My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light