A Final Delirium

The Silent Section

CD (2009) - Tryghed & Tristesse

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Støyende stillhet

Elegi og energi kombineres til et smukt og sterkt lydbilde på debutalbumet til The Silent Section.

Av Jonas Fuglestved Bakkevig

Del på Facebook01.10.2009

Noen ganger blir det en musikalsk innertier kvalitativt og en strategisk bommert kvantitativt. Redaktør Hammershaug sendte meg en mail, og lurte på hva slags musikk jeg ønsket å anmelde. Send meg noe som harmonerer med høstmelankolien som begynner å sive innover sjelslivet mitt, svarte jeg. Fem dager senere glir The Silent Sections A Final Delirium inn i CD-spilleren min. Ut strømmer et kompromissløst, monumentalt og alvorlig lydbilde. Treff? Ja!! Så hva er det som skurrer?

La meg ta det fra starten. The Silent Section er nyeste tilskudd til Tryghed & Tristesses utgivelser, nr. 4 faktisk. Og Odense-selskapet gjør ikke skam på arven etter H.C Andersen med sitt debutalbum. Det vakre og det stygge interpellerer hinannen, det tenderer mot det grandiose, og det sveiper innom det sakrale. Lydbildet er som en crossover mellom Madrugada, Seigmen, Intimteateret (rekk opp hånden alle som husker deres vilt lovende album som endte i total stillhet og nedleggelse av all drift på midten av 90-tallet!) og tidlige Clan of Xymox. Utstrakt bruk av e-bow, drivende hulklang vokal og elegisk-energiske fuzzriff utgjør grunnelementet, og resultatet er til tider overdådig. Du er bra kold hvis du ikke fenges av Traces of the White End.

Og heri ligger deres "problem". Dette er totalsatsningen deres, dette albumet er deres 10-årige karrieres crescendo. De satser alt. Og det blir til tider FOR bra. Frightened minner om de klareste øyeblikk fra ditt liv hvor det var godt å være trist. Men det er umulig å opprettholde tempoet og drivet gjennom 12 sanger. Ekkoet i musikkcortex slår fra vegg til vegg, men det klarer ikke overgå åpningen, og ballen dabber med regressivt nedtonede sprett.

Mitt råd til The Silent Section er følgende: Sky å overbevise! Dere er for henvendt. Trekk mer tilbake til en schizoid verden, gå til tidlige konsertopptak av Seigmen anno 1994, og lån grovt. Dere vil, og det er bra, men det synes og høres. Man blir redd for å la seg bli lurt, og den beundrende posisjon dere ønsker å plassere publikum i, substitueres med den respektfulle avstand. Dessverre går ikke det i musikkmarkedet. Albumet er for langt, det er for mange sanger. Man sitter igjen med følelsen av at de virkelig prøver å slå til med alt de har, alt de har skrevet. Og dets nedfall ligger da i mistroen dette vekker. Hvilken usikkerhet prøver dere å skjule når dere vil overbevise så sterkt? Hvorfor prøver dere å få meg til å like dere? Mistroen avler distanse.

Nå hørte jeg akkurat på albumet nok en gang. Høydepunktene er så sterke! La meg fortelle en historie. En av mine beste venner bodde i Odense i tre år mens han studerte fysioterapi. Jeg besøkte ham to ganger. I etterkant angrer jeg, dette var dårlig oppmøte fra min side. Men gatene i Odense er lange. Og brede. Og utelivet er slunkent. Tristessen ligger over byen, ihvertfall i øynene til en tyveåring. Musikken til The Silent Section er soundtracket til Odense. Hører du på sang for sang, så kan du ikke unngå å bli slått over det tungsindig-evokative over det mollstemte lydbildet, det storslåtte over klimaksene, og det sylskarpe over presisjonen.

Jeg ønsker dere alt godt, jeg gjør virkelig det, og jeg er tror at dere har skapt musikk for massene, men ikke pakket det inn strategisk nok. Fire-fem strategiske konserter burde imidlertid kunne veie opp for dette, og i såfall kan dere nå langt, drenger.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: