Song of the Blackbird

William Elliott Whitmore

CD (2006) - Southern / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Det er godt å ha det vondt

Så sant som høsten kommer, leverer Whitmore en mørk følgesvenn som gjør at du ikke går alene inn i mørket.

Av Thomas Andersen

Del på Facebook16.10.2006

Leonard Cohen kalte dem Beautiful Losers, Waits kalte dem Rain Dogs, mens vi i Norge ynder å bruke engler med skit på vingan.

Alle er det betegnelser på outsidere med oddsene mot seg på en eller annen måte, som fortsetter å leve og virke på tross av snarere enn på grunn av. William Elliott Whitmore fremstår for meg som en slik type, i egenskap av framtoning, tekster og musikk, til tross for at han bare er 27 år.

Whitmore er en einstøing som bor på en farm i Iowa, og tekstene hans bærer preg av det gjerrige landskapet i Midt-Vesten i USA og det faktum at han mistet begge foreldrene sine tidlig. Livet har lært ham et par ting om tap og sorg. Jeg anmeldte hans forrige plate, Ashes to Dust (2005, 5/7) og selv om Song of the Blackbird er hakket svakere, så er dette like fullt et solid album - om enn noe sært og lite tilgjengelig.

Song of the Blackbird er et minimalistisk stykke arbeid på flere måter. Instrumenteringen er sparsommelig (ofte bare Whitmore selv på banjo eller kassegitar) og hele plata klokker inn på litt over halvtimen. Med så lite å skjule seg bak, skulle en kanskje tro at Whitmore hadde en formidabel stemme som kunne bære låtene, men det motsatte er på en måte tilfellet. Han er i besittelse av en særs sprukken stemmeprakt, som han likevel får til å låte overbevisende og stolt. Det er i seg selv en prestasjon.

Whitmore befinner seg i et tekstmessig dystert landskap, der bildebruk og assosiasjoner bærer preg av en dragning mellom avgrunn og håp, noe som blir ekstra intenst når han som sagt ofte bare komper seg selv på et akustisk strengeinstrument. Man blir på en måte tvunget til å lytte, noe som er litt av hemmeligheten bak at dette høres så ekte ut. Whitmores tekstunivers er ikke alltid lett å tolke, men temaene spinner rundt fortapelse og brudd med det etablerte, som i One Man's Shame. Tekstlinjer som:

Don't underestimate the spine of the poor man's back when it's against the wall and his future's black
One man's story is another man's shame
I aint bound for glory, I'm bound for flames[...]
Go away child, go away child and don't look back

Det dreier det seg om å velge annerledes i livet og å kreve å bli respektert for det. Ikke alt er like mørkt; And Then the Rain Came er en hillbilly-stomper om sårt tiltrengt regn som faller på de tørre slettene i Midt-Vesten (jmf. førstesporet som er kalt Dry og handler om bondens tørke). I Take It on the Chin synger han om en fars råd til sin sønn om at livet er en kamp som aldri er rettferdig, men at det hele dreier seg om å holde seg i sadelen, og når "life throws a punch, you got to take it on the chin".

På slutten har det til å med sneket seg inn en (ulykkelig, selvsagt) kjærlighetsvise, der Whitmore synger om gode minner og ber om tilgivelse for sine synder.

Whitmore viser med Song of the Blackbird at han forsatt er en spennende artist som lever og virker på siden av det meste annet i amerikansk musikkindustri.

Denne kan fort bli en trofast følgesvenn inn i den mørke årstiden for flere enn meg for dem som liker outsidere og annet rask fremfor Blenda-vaskede popartister eller "skumle" rappere. Du tror nemlig på en artist som William Elliott Whitmore, og det er litt fint.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: