cover

Ingenting Har Hänt

Stefan Sundström

CD (2010) - National / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Alle skal i jorda

Ny kruttsterk plate fra Skandinavias største visehelt.

At svenskene er en god del bedre enn oss til å lage relevant musikk på morsmålet er ikke til å stikke under en stol, Tønes og Stein Torleif Bjella til tross. Det har liksom alltid vært slik. Der vi har en og annen artist som gjør norske tekster til noe mer enn en klam og smått pinlig affære øser svenskene tilsynelatende fra en uuttømmelig kilde svenskspråklige visesangere som gir oss den ene gode plata etter den andre.

Stefan Sundström har vært med lenge. Så lenge at han sammen med Ulf Lundell og Mikael Wiehe nesten må sies å være en slags mal alle svenske visesangere måles opp mot. Det er ok det. Å bli nevnt i samme åndedrag som Lundell og Wiehe. Ta gjerne med Lars Winnerbäck og Joakim Thåström også, så har du en topp fem vi nordmenn bare kan se langt etter. Med store tårevåte øyne.

Og da har jeg ikke engang nevnt Vreeswijk!

Det at Sundström har holdt på lenge gjør at jeg, selv om det er en liten begivenhet hver gang han slipper nytt materiale sånn ca hvert andre-tredje år, så merker jeg at jeg også tar ham litt for gitt. "Å, se der. Ei ny Sundström-plate, ja. Den er jo helt sikkert bra." Det gjør at jeg ikke egentlig stopper opp og tar innover meg akkurat hvor bra Stefan Sundström er.

Ingenting Har Hänt er Stefan Sundströms beste plate siden klassikeren Nästan Som Reklam. Det er en en naken og personlig plate, hvor Sundström i enda større grad enn tidligere slipper oss inn i sine tanker. Tankene til en middelaldrende svensk visehelt som tviler på sin egen verdi som menneske, og som lurer på om den plassen han mente var hans i samfunnet kanskje begynner å bli litt ubekvem.

Per Hägred i den svenske avisa Expressen skrev at "Det är den skivan Winnerbäck försökte göra senast och som Kent nångång borde göra.". At han blander Kent inn i dette får stå for hans egen regning – det skjønner jeg lite av – men at han trekker inn Lars Winnerbäck er ikke rart. Lars Winnerbäck har gjennom hele sin karriere vekslet mellom Bruce Springsteen og Stefan Sundström, og innflytelsene er store og tydelige.

Jag sitter i skvalet på ett starbucksfik och undrar varför jag fortsetter gjöra musik.

Jepp, det er en slik god, gammeldags "middeladrende artist tar opptelling over sitt liv og vurderer meningen med det hele"-plate. Vanligvis blir slikt litt forutsigbart og kjedelig. Det skal virkelige mestere til for å gjøre det til noe mer. Noe magisk. Stefan Sundström har til en viss grad beskjeftiget seg med slikt hele sin karriere, men her boltrer han seg virkelig og bruker mesteparten av platas ti spor på å filosofere over døden, tapt ungdom og sin egen plass i verden. Er nå egentlig denne tapte ungdommen noe å trakte etter, eller har man det kanskje helt greit som gammal gubbe også? Vi får få svar, men det er jo tross alt ikke det dette handler om.

Alla ska i jorden
Din tid den kom, och sen så for den
Du trodde livet var en loop
Men nå skimtar du en grop
Alla ska i jorden


Nicke Andersson fra Hellacopters spiller piano og bidrar med fabelaktig koring på Alla Ska I Jorden - platas aller sterkeste låt. Jeg drister meg til å skrive at Stefan Sundström aldri har vært bedre enn på akkurat disse fem minuttene og sytten sekundene.

Alle som har hørt ham før veit at det sier litt.

Mer uforståelig er det at han har valgt å spille inn trønderklassikeren Nidelven. I forhold til hans egne låter skiller den seg markant ut på plata, og det ikke med positivt fortegn. Han hadde sikkert en eller annen grunn til å spille den inn og ta den med på denne ellers så personlige plata, men for lytterne virker det litt underlig. Man skal nok helst være solid trønderpatriot for å mene at dette er en låt som forsvarer sin plass blant de ni sangene Sundström har valgt å gi oss denne gangen.

Bedre er det når han forteller om sin far, sin bror, John F Kennedy og Marilyn Monroe i låta Blonde. Gjennom fortellingen om dem sier han samtidig mye om seg selv. Han later som om det er noe helt annet han synger om, men egentlig er det ham selv som er sentrum for historiene. Det er ham selv, det er meg, og det er deg.

Herregud som jeg skulle ønske vi hadde noen som Stefan Sundström i Norge.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Agnethe VR - Inspired

()

Spaden i egne hender + inspirasjon + hardt arbeid + talent + husholdsøkonomi = 78,57% resultat. Mer enn de fleste.

Flere:

Death By Unga Bunga - Juvenile Jungle
MoHa! - One-Way Ticket to Candyland