Quiet is the New Loud

Kings of Convenience

CD (2001) - Source / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Som fem rette i Lotto

Litt stotrende, men i helhet en trivelig gevinst.

Av Morten Nygaard

Del på Facebook26.03.2001

Ja, jeg innrømmer det – jeg er tidvis veldig forhåndsdømmende, og i fjor var det nettopp duoen Kings of Convenience som sanket flest ukvemsord fra min munn under sosiale lag der norsk musikk skulle tildeles instant justis. Singelen "Toxic Girl" fant av en eller annen grunn veien inn under P3s norskbeskyttende vinger og ble spilt laaaaangt ut over det kjedsommelige av samtlige av kanalens programposter der man hadde tid til å skryte hemningsløst av guttas akustiske manifest. For meg hørtes det ut som om Lage Fossheim hadde røyka premium ganja, finni en gitar i hjørnet på et nachspiel, for med sin "ubestridelige" sjarm å kurtisere et røkelsesdampet rom fylt med rødvinsnippende kulturhurper. Jeg mener: "…you believe at heart that if you can/show to her what love is all about – she’ll change" – Jøss, her er det forsmådd kjærlighet og følelser i sving.

Dermed unødvendig å si at jeg ga jamt f**n i EPen som kom i forkant av denne deres første langspiller, men det ble etter hvert temmelig vanskelig å ignorere "Winning a Battle,.." som i likhet med Toxic Girl sleit ut CD-spillerene i NRK. Jeg sverger; i januar sto skallen i "sint leserbrev"-modus, en tilstand ikke engang frøken Spears klarer å sette denne selvhøytidelige skribentfjotten i. Ironien er derfor komplett når MGs redaktør nå i et anfall av svart humor har klart å vippe "Quiet is the New Loud" oppi postkassa mi. Greit, hansken er plukka!

Innledningsvis vil jeg påstå at nevnte singler står seg bedre i den akustiske helheten denne plata representerer, og det at de i mine ører fremdeles fremstår som musikalske bunnpunkter betyr bare at resten av plata er bedre, ja faktisk ikke er så verst. Jeg vil strekke meg så langt som til å si at kongenes akustiske programerklæring av 2001 er veldig vellykket på mange måter. Her er det viktig å trekke frem det faktum at denne duoen er i besittelse av en utpreget god sans for melodier, og at materialet - i små doser vel å merke - virker beroligende på et rastløst legeme. Jeg noterer også at de i likhet med en rekke andre norske band, som Madrugada og Midnight Choir, makter å dyrke frem en musikalsk identitet, og ikke minst å holde på den. Akkurat det er noe jeg personlig setter høyt, uavhengig av om jeg liker låtmaterialet eller ikke.

Og akkurat helheten i denne produksjonen tror jeg er det som vil skille de mest ekstatiske lytterne fra de mer avmålte. Jeg er ikke prinsipielt avstandstagende til gjennomgående rolige skiver, men uten at jeg skal gjøre det til generelt gjeldende blir i hvert fall jeg litt rastløs etter hvert som gitarplukking avløser gitarplukking som går over i gitarplukking. Ble det uklart? Anglosakserne har et fint ord som oppsummerer dette: Overkill.
Mer overordnet er gitarer, vokal og harmonier helstøpte, og de har vært flinke til å arrangere melankolien i strykerne inn i enkelte av låtene. Trompeten i "Singing Softly to Me" sender tanker tilbake til Ingrid Espelid Hovigs trivelige NRK-kjøkken på 70- og 80-tallet, med andre ord skikkelig stuekos, men virker i likhet med noen av trommepåleggene litt påklistret.

Nå som jeg har nevnt bunnpunktene må jeg også i rettferdighetens navn nevne det ene vanvittige høydepunktet som finnes klemt inn i jevnheten. "Failure"s melodiske rytmikk, harmonier og gitar (i stedet for bass) treffer meg rett i 7er-nerven, og senker en solid del av den retoriske guarden jeg hadde opparbeidet meg i forkant av møtet med denne skiva. Dessverre blir den stående litt alene i sin fortreffelighet og jevnheten i det øvrige materialet senker den samlede vurderingen til følgende oppsummering: En fint balansert og harmonisert plate som lever opp til målet om å senke lytterens hvilepuls og hjerneaktivitet. Jeg tror det sistnevnte er grunnen til at i hvert fall jeg etter 30 minutter blir rastløs og begynner å saumfare platesamlinga etter litt balanserende råskap.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: