Grace - Legacy Edition

Jeff Buckley

3 x CD (2004) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Musikken er endeløs - jeg tror det kalles frihet

Hvordan beskrive et album som rører ved så mye...

Av Lars Drabløs

09.11.2004

Et barn sover ved broren sin
Bilder blåses opp i et rykk av vind
Den mørke engelen kommer stormende inn
Våker over dem, med sine vinger av svarte fjær bredd over dem

Jeff Buckley er en artist det er vanskelig å skrive om. Store deler av musikkverdenen har omfavnet ham, et tilnærmet enstemmig kritikerkorps har lovprist ham. Det meste som kan sies er sagt. Så kommer jeg, en ung gutt som ikke engang hørte om ham før etter at han var død, og skal fortelle hvorfor Grace er ett av mine favorittalbum. Hvordan kan jeg skrive om noe som rører meg så mye?

Alt er så ekte. Jeg og Jeff er enige om det. So Real. I en periode der musikken kjempet en voldsom kamp med seg selv og diskusjonene løp om hvor vidt rocken var død eller ikke, gikk Jeff Buckley, en ung og relativt uerfaren musiker, i studio og beviste at rock eller ikke, musikken er lys levende, og ingen maskiner kan produsere lyden av lekende fingre over nystemte gitarstrenger, ingen metronom kan slå takten i lidenskapen.

Grace tar tak i meg og beveger noe inne i meg. Etter at jeg mer eller mindre tilfeldig ble introdusert for platen for nesten fire år siden har den praktisk talt stått i platespilleren min kontinuerlig. Det er noe med stemmen, stemningen og vellyden som treffer meg, og det er vanskelig å sette fingeren på hva. Jeff synger uovertruffent og trakterer gitaren med en enkelhet og eleganse få kan matche. Han har et kremband som er som skapt for låtmaterialet. Men det er mer, en bestanddel i musikken lar seg ikke beskrive. Jeg leter fremdeles etter denne hemmelige ingrediensen.

Først og fremst er det stemmeprakten som tar pusten fra meg. Med en bredde på stemmen en hvilken som helst amerikansk diva kunne misunne ham, klarte han å få alt til å høres ut som en engels hverdagslige nynning. Fritt for briefing, jordnært men himmelsk perfekt. Ektefølt, sårt og ærlig. Som en selvsikker unggutt med gudegitte gaver tryllet han med harmoniene, høyt oppe, langt nede, og alt ble bare... naturlig.

Med et uredd sinn gikk han løs på store mestere. Han byttet ut versene i Leonard Cohens Hallelujah, satte inn de versene Cohen selv valgte bort, og resultatet ble hjerteskjærende vakkert og meget trist. Han gikk rett i falsett i Benjamin Brittens klassiske Corpus Christi Carol med en pasjon sjelden hørt hos andre. James Sheltons Lilac Wine ble forsiktig bygget opp fra en hvisken til et smakfullt, avbalansert og nesten gråtende høydepunkt på platen.

Man skulle tro låtskriveren Buckley bleknet sammen med navn som disse, men selv om han mesterlig tolket andres sanger, er det hans egne komposisjoner, og ikke minst tekster, som brenner seg inn i min bevissthet. Uten å frykte store ord skrev Jeff om livet og kjærligheten, og om døden og lengselen. Han krydret sine tradisjonelle arrangementer med understrømninger av asiatisk tonalitet og en naken, klangfylt elektrisk gitar som trekker en ariadnetråd gjennom varierende tempo og styrkegrader på platen.

Eternal Life, Mojo Pin og Lover You Should've Come Over er mesterverk, med velstrukturert lyrikk og nydelige melodier. Jeff snuste litt på en slags progressivitet på noen av sine egne sanger, han turte å bruke taktarter som utfordrer øret. Men det holdes på et nivå som ikke utelukker at en menig lytter klarer å henge med, og kompleksiteten blir ikke musikkens hovedmål. Det gir derimot Buckley troverdighet som kunstner at han bryter grensene mellom musikk som er lett for øret og musikk som tradisjonelt sett har vært for spesielt interesserte.

Platens aller beste spor er det siste; Dream Brother. Her blir alle grenser mellom musikken og meg visket bort, jeg blir sittende med øynene lukket mens de hypnotiske rytmene og den nesten monotone melodien sveiper meg bort. Nesten som en selvoppfyllende profeti kan vi høre Jeff på slutten av sangen synge om noe som ligner på det som skulle bli hans død, og gåsehuden kan strømme fritt fra nakken og nedover armene.

I år er det ti år siden Grace kom ut, og i den anledning har Jeffs mor, Mary Guibert, og hans gode venn og medkomponist Gary Lucas sammen med et par andre utvalgte plukket ut ekstramateriale nok til en ekstra disc. I tillegg har de lagt ved en DVD med fem musikkvideoer og et lengre intervju med Buckley selv fra innspillingen av albumet. De har gjort det med en tydelig kjærlighet til Jeffs arbeid. De viser hans forkjærlighet til Bob Dylans diktning med den gode Mama, You've Been On My Mind, og ved å ta med Hank Williams' countryklassiker Lost Highway minnes de Jeff som en mangesidig og fordomsfri artist, og selv for en countryskeptiker som meg selv høres det meget bra ut. Mannen kunne det å viske ut genregrenser og sette sitt eget særpreg på det han spilte.

Nyansene i hans kunstneriske vesen er godt representert i bonusmaterialet, fra Alligator Wine, der bluesen bokstavelig talt blir tatt helt ut med "uh!"-ing og "oh!"-ing og glimt i øyet, til Parchman Farm Blues, som er mer tradisjonelt fundamentert og svært overbevisende framført. Den korte og rørende The Other Woman viser en mann som tør å gråte en skvett foran mikrofonen, og på siste halvdel av discen rocker han nesten overraskende hardt med en live-versjon av Eternal Life og en cover av MC5s Kick Out the Jams.

Sju av sangene på bonusdiscen er ikke tidligere utgitt, noe som gjør denne spesialutgaven et must for samlere. Jeg kan også med stor lettelse konkludere med at ekstramaterialet ikke bare ble rasket sammen fra råteipene, men at det er gode låter nøye utvalgt for å tilfredsstille lytterne. Dette gjør at vi tror på dette konseptet "legacy", arv, at Jeffs etterlatte ikke først og fremst er ute etter kroner og øre men faktisk etter å spre musikken, selve sjelen i hans arbeid.

Jeff fullførte bare dette ene albumet. Han druknet i en ulykke i 1997, mens han jobbet med sitt andre album hvis råmateriale ble posthumt utgitt under navnet Sketches For My Sweetheart the Drunk (1998). Men Jeff Buckley lever videre likevel. Han pekte ut de store rockekunstnerne slik at den blaserte MTV-generasjonen ikke glemte Leonard Cohen, Bob Dylan eller Nina Simone, og han inspirerte en generasjon av sangere. Tenk bare på Thomas Dybdahl, Travis, Coldplays Chris Martin eller det irske deppeikonet Damien Rice. I deres musikk hører vi beviset på at Buckley satte spor langt inn i fremtiden.

Med ærbødighet avslutter jeg med Dream Brothers siste linjer:

Your eyes to the ground
And the world spinning round forever
Asleep in the sand with the ocean washing over

Groovissimo

Salvatore - Tempo

En platepreiker biter seg selv i halen mens han kiles på kroppens mest edle steder.

Flere: