Graffiti Soul

Simple Minds

CD (2009) - Sanctuary / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Stadionrock anno 2009

Overraskelsenes tid er ikke forbi. Skotske legender lever i beste velgående.

Av Frank Skoveng

23.06.2009

Jim Kerr og denne anmelderen vokste fra hverandre på slutten av 80-tallet. Etter Street Fighting Years som kom ut i 1989 så var det slutt, kun en liten lytt på Cry (2002) har det blitt. Forresten; sistnevnte ble ervervet for summen kr 19 på en av landets større matbutikker. Hvorfor endte det slik? Vel Simple Minds var blitt et stadionmonster – et fryktelig stort sådant som gapte så stort at kjeven gikk av ledd. Det var blitt kjedelig og på 1985-albumet Once Upon a Time skulle de erobre hele verden. Ulempen var at konkurrenten U2 skapte The Joshua Tree to år senere, og snipp snapp snute så ble Simple Minds ute av min verden. Så kom britpop, grunge og så mye annet, og skottene visnet bort.

Vi skriver år 2009 – U2 vs Simple Minds. De gamle stormaktene møtes nok en gang til duell. Favorittene U2 klarer seg bra uten å imponere. Men hva skjer? Simple Minds overrasker! Graffiti Soul er faktisk godt håndtverk. Åpningen Moscow Underground med sin stødige bass og gitarist Charlie Burchill i storform får meg til å ramle av stolen. Tankene går tilbake til første halvdel av 80-tallet og tiden rundt albumene Sons and Fascination og Sister Feelings Call. Lyden er velpolert, men det er friskt.

Så følges det opp med flere gode låter med gitaren er i sentrum. Det er stadionrock som gjelder, vel å merke ikke på samme gigantarenaer som for 25 år siden, men det er storslagent. Jim Kerr og Charlie Burchill leker med fortiden, og dette er albumet som skulle ha passet eller burde ha kommet ut etter Sparkle In the Rain (1984).

Om Graffiti Soul ikke akkurat er et veldig friskt pust så er det i hvert fall et stort pust, for på Grafitti Soul skapes det for mine ører en halvpirrende nysgjerrighet for neste spor, samtidig som man ønsker å benytte repeat-knappen enda en gang. Simple Minds anno 2009 er trygt og godt. Det hele avsluttes med en helt unødvendig cover av Neil Youngs Rockin in the Free World. Greit nok at bandet synes det er kult å spille den på konserter, men her faller den fullstendig gjennom og ødelegger avslutningen av skiva.

Hvordan endte kampen da i 2009 mellom U2 og Simple Minds? Jo, overraskende nok så er det skotsk seier, om enn ikke soleklar så knallet Jim Kerr det siste refrenget rett inn i krysset veldig sent i andre ekstraomgang. Så gratulerer Simple Minds – dere er med igjen.

Groovissimo

Cornelius - Point

Et svært vellykket forsøk på ikke å samle alle fargene på en side.

Flere: