cover

Way Hey (and Away We'll Go)

Storm Weather Shanty Choir

CD (2009) Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Folkemusikk

Stiler:
Sjanti / Keltisk / Folk / Americana

Spor:
Shenandoah
Whip Jamboree
Johnny, Come Down to Hilo
Vokt Dig Vel
Drunken Sailor
Hand Over Hand
Bom Faderi
The Maid of Coolmore
Hieland Laddie
Rio Grande
Bully on the Alley
Boney
Cape Cod Girls

Referanser:
Kaizers Orchestra
Vamp
The Captain & Me
Odd Nordstoga
The Pogues
The Waterboys

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ship o'hoi

Stord-band som gjenoppliver den gamle sjanti-tradisjonen er ute med sitt fjerde album.

Storm Weather Shanty Choir er et skue live, og et riktig så morsomt et som sådan. Deres hovedprosjekt, slik det ligger i navnet, er å gjenoppfriske den kystnære sjantitradisjonen, altså tradisjonelle sjøsanger. Med tilhørighet på vestlandet er dette en stil som vel ligger nærere enn den mer "rotnorske" tradisjonsmusikken fra innlandet. Sjantien var ikke lukket inne bak fjell og daler, men seilte sin egen sjø, med saltsprut og gyngende, taktfaste rytmer over vannet. Dens grenser er havets åpne, ikke dalens trange. Fremføringen er kraftfull og egnet til å ildne mannskapet til arbeid, ikke svinge seg i solnedgangen.

Slik sjantien har utviklet seg på bøljan blå, er også Storm Weather Shanty Choir et kor i bevegelse. Det er et fornuftig grep når de nå har kommet til sitt fjerde album. De virker å være genuint opptatt av å få frem genrens bredde (motiverende arbeidssanger og mer melankolske frivaktviser) og internasjonale tilsnitt (synger både på norsk og engelsk). Spennvidden gjenspeiles også i både den rike instrumenteringen (dette er ikke et rent kor) og i gjesteartistene (William Hut, Nils Økland, Sigrid Moldestad m.fl). Resultatet er at Way Hey (and Away We'll Go) er rik på variasjon og åpen for mange impulser. Way Hey (and Away We'll Go) henter ikke inspirasjon fra alle de syv verdenshav, men seiler i atlanterhavstradisjonen av norske, britiske og amerikanske sanger.

Som en anmelder med bena godt plantet i innlandet, er ikke sjantiene noe jeg umiddelbart får hjemlengsel av. Faderi-faderullandei-sanger kommer etter mitt skjønn aller best til sin rett i en livesetting, med skummende pilsnerbrygg i nevene og dertil stigende sangbehov. På plate blir det littegrann enerverende med disse syngende menn som tilsynelatende aldri tappes for energi. Det må samtidig legges til at instrumenteringen er utsøkt platen gjennom, og forhindrer rust i holken.

Jeg trives godt sammen med de mer dempede, melankolske sangene. Tolkningen av The Maid of Coolmore kunne nesten hørt hjemme i katalogen til Alasdair Roberts, og deres vakre versjon av Shenandoah stikker seg også særlig frem. Her snakker vi umiddelbar gåsehud. Det samme kan sies om snikende Whip Jamboree. En ramsalt sang av den direkte sorten:

Now we're warping through the docks,
all the pretty young girls on the pier do flock
and there's me Jinny who I soon shall fuck!


De fikk sagt det, de gamle ulkene. Etter et par måneder i selskap med bare skjeggete mannfolk, fristet nok de dunkle neonlysene fra Liverpools havn mer enn vi i dag kan ane.

Dette er naturlig nok et gjentagende tema. En norsk versjon sier vel det samme, dog i mer dannede former:

Så spørger vi kapteinene om lov å gå i land
Og kysse vakre jentene og tage dem I favn

(Vokt Dig Vel)

Det er ikke til å komme forbi at sjantiene har en formel som er seg selv lik. Det ligger i dens bruksområder og i det opprinnelige norske genrenavn - oppsang. Vi har å gjøre med en kraftfull sanger som synger noen strofer av full hals, før koret kommer istemmende inn på refrenget. Det mest klassiske eksempelet er selvsagt What Shall We Do With the Drunken Sailor, her riktignok i en feiende frisk versjon. Dette kan også gjøres i langsomt gyngende samsang. 8 minutter avsluttende Cape Cod Girls er nærmere vestens leirbål i formen, og med William Hut på vokal og Nils Økland på hardingfele strekker Storm Weather Shanty Choir formen på et vis som lover godt fremover for disse karene. De utviser en solid forståelse av samspillet mellom nyvinning og tradisjon, og denne platen bør åpne dørene for mang en lytter som ikke har noe forhold til musikken fra før.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo