Non-Sequiturs

Harris Newman

CD (2003) - Strange Attractors Audio House

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Finger pickin' good

Med John Faheys gitarbok under armen og Montreals undergrunnsartister i kulissene.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook18.03.2004

Harris Newman fingerspiller akustisk gitar med stålstrenger og "open tuning", og er, for å bli ferdig med det opplagte først som sist; en elev av John Fahey. Og en dyktig sådan. Selv om likheten til den store gitarmester er nærliggende tar Newman såpass solid grep om sakene selv at det vil være for enkelt å kalle ham en ren kopist. I den sammenheng er det verd å få med seg at Strange Attractors Audio House også har gitt ut plate med Cul de Sac, anført av Glenn Jones som en av vår tids store Fahey-studenter. Deres The Epiphany of Glenn Jones (med Fahey) har sine fellestrekk til denne platen. Det får nå så være, la oss like gjerne slå oss til ro med at Harris Newman henter inspirasjon fra Fahey, og heller konsentrere oss om å lytte til det han har å tilby på Non-Sequiturs. Det er nemlig en ganske strøken debutplate, dette.

Non-Sequiturs er spilt inn i Montreal tidlig på vinteren 2003 sammen med Bruce Cawdron (Godspeed! You Black Emperor, Set Fire to Flames) som spiller ulike rytmeinstrumenter, og - i likhet med Newman - lap steel. Ut fra takkelisten å dømme og i kraft av sin stilling som lydtekniker hos Grey Market Mastering har Newman minst ett ben innenfor hjembyens indre musikalske sirkler, med særlig nære relasjoner til det eksperimentelle folkbandet Sackville (som bassist). Han turnerer dessuten med artister som Hangedup, Frankie Sparo og Polmo Polpo fra samme scene. Montreal har de siste årene gjort seg svært bemerket som eksportør av eksperimentell post-rock, og selv om Harris Newman ikke kan kalles en konvensjonell gitarist hører han mer hjemme i en tradisjon som bygger på blues, bluegrass og folk. Basert på kjente strukturer skaper han et eget uttrykk, enten det er gjennom drivende gitarteksturer eller mediterende droner på disse 11 sporene. Det er i skjæringspunktet mellom gamle tradisjoner (Appalachian-style), østlig påvirkning og evnen til å flette inn påvirkning fra nyere komponister (Loren MazzaCane Connors, David Pajo, Steffen Basho-Junghans, forøvrig nok en SAAH-artist) at Harris Newman etterlater sin signatur. Det er ikke alltid han klarer å fylle ut sin rolle så godt som han forsøker, og det blir særlig tydelig på 15 minutter lange Forest For the Trees, som blir i drøyeste laget. De andre kompsoisjonene her er relativt korte og fokuserte, og med stadig variasjon gis et fortettet uttrykk til en stil som ellers gjerne kan bli ganske ensformig.

Uten å selv være en kyndig gitarist er det ikke vanskelig å høre at Harris Newman opererer på et teknisk høyt nivå, som skjønt unngår å briljere unødig med sine ferdigheter. Non-Sequiturs har blitt en plate som knytter John Faheys Takoma Records med dagens Montreal-scene på naturlig vis.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: