Transistor Radio

M. Ward

CD (2005) - Matador / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Radiodager

Et lavmælt spark mot ClearChannel og kommersiell radiodrift.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook06.03.2005

Matt Ward har fremdeles en stemme som skjelver som et aspeløv i oktober, varm, sår og ydmyk. Men fire plater ut i karrieren er han ikke lenger for en aspirant å regne, han har funnet sitt eget uttrykk som han her både fører videre og til en viss grad utvikler. Resultatet er ikke hakesleppende, men behagelig og bunnsolid. Som ventet.

Fra den instrumentale åpningen, der Brian Wilson møter John Fahey i You Believe In Me, er Transistor Radio en utstrakt hånd til musikken som har vært. "Listening to the sound of the living people breathing in the air today..." synger han på gyngestol-stubben One Life Away sammen med Jim James, og det høres ut som et originalopptak fra Grand Ole Opry en gang på 40-tallet. Med den introdusereres vi for platens konsept: Transistor Radio er en hyllest til den gang da radiostasjonene var mange, lokale og særegne, ulikt dagens forhåndsprogrammerte og sterile familieprofil (og det gjelder vel ikke bare amerikansk radio...). Det er et tema som passer Wards musikalske uttrykk. Han tilhører på en måte en annen tid, men skriver viser som er mer tidløse enn utrangerte. Han låner linjer eller melodisnutter fra George Harrison, Bach, Howe Gelb - og mest av alt fra seg selv. Transistor Radio har sine utskeielser, men er på ingen måte fremmed for de som allerede har stiftet bekjentskap med trubaduren.

I tillegg til de forventede knirkende lo-fi falsettballadene, leverer han boogie-woogie pianobopping Jerry Lee Lewis/Fats Domino-style (Big Boat, der han for en sjelden gangs skyld hever stemmen), Tom Waits-ramling (Four Hours In Washington, som minner litt for mye om Sad, Sad Song fra forgjengeren, ikke?), instrumental surfrock (Regeneration No. 1) og lett humpende Giant Sand-aktig dasking. Det hadde nok blitt kjedelig med utelukkende ømfintelige crooner-spor som Kris Kristofferson, eller er det Jimmy Webb, pastisjen Fuel For Fire og silkebløte Paul's Song. Men det er når han er litt nedpå at Ward virkelig får frem det varme, organiske lydbildet som pakker inn hans låter, og disse er da også i flertall her, og sørger for en sedat stemning tilpasset late dager foran radioapparatet med en kald drink i neven. Dette ivaretas av folk som har lang erfaring med denslags, blant andre Mike Coykendale (Old Joe Clarks), Nick Luca i Tucsons Wavelab og Adam Zelzer i Portlands Type Foundry. Omgitt av andre godfolk som Howe Gelb (Giant Sand), Vic Chesnutt, Jim James (My Morning Jacket), Jordan Hudson (The Thermals) og Jenny Lewis (Rilo Kiley), er han trygt tatt hånd om av likesinnede, og er vel løftet opp blant de større artistene i dette segmentet. Med sin teft for god melodiføring og sanseapparatet åpent i flere retninger hadde han sikkert klart seg helt på egen hånd også. Med et så godt utgangspunkt savner jeg en eller to låter som virkelig stikker seg ut, slik som hans versjon av Bowies Let's Dance fra Vincent-platen.

Transistor Radio er like mye 16 tilfeldige spor som én helstøpt plate (det betyr plate, den er laget som en LP med en A og en B-side). Men Ward makter å skape en så lun og tilbakelent atmosfære over det han driver at det er ingen grunn til å bytte kanal - på denne lounge-stasjonen strømmer lyden av Gamle Amerika natten lang!

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: