Worlds Apart

And You Will Know Us By the Trail of Dead

CD (2005) - Interscope / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Musikkens evige mangfold

Worlds Apart er et tappert forsøk på å lage et altomfattende og episk kunstverk.

Av Vidar Tran

09.05.2005

Mange undrer nok fortsatt over hvorfor et amerikansk band bærer på et navn som minner mer om et bruddstykke av en historisk setning enn et moderne indierock-navn. Passende nok har de tre musikerne fra Austin, Texas siden 1994 spilt toner som på sett og vis kan karakteriseres som et konglomerat av indie, eksperimentell og prog/post-rock. Deres forrige skive, Source Tags & Codes (2002), skapte så store etterdønninger at media for alvor fikk øyene opp for ...And You Will Know Us By the Trail Of Dead (T.O.D). Enkelte strakte seg så langt og uttalte at forgjengeren antageligvis kom til å bli stående som en milepæl i det nye årtusenets musikkhistorie. Denne skal nå følges opp med deres fjerde langspiller Worlds Apart.

Den fremstår som et kjettersk kunstverk fra renessansen når introen Ode To Isis' larm avsluttes med en dyster kvinnestemme som sakte hvisker bandets navn. Det går ikke mer enn et halvt øyeblikk før trommeslagene brer seg utover som torden på stormfylt hav på Will You Smile Again? Undertegnede trekker raskt paralleller til The Beatles på slutten av karrieren når Conrad Keely synger til den kontinuerlige og ensomme trommetakten.

Singelen og tittellåten er skreddersydd for hyppig rotasjon på programmet Alternative på MTV. Det er en politisk punklåt som både kritiserer og gir et par ballespark til det Amerika som reiste seg opp av ruinene etter 9/11. Ikke særlig originalt med andre ord, men det fenger kanskje majoriteten. Sannsynligheten er nok dessverre stor for at de enten frivillig eller ufrivillig har fått en moderat injekson av kommersielt serum fra de høye herrer i Interscope. Resultatet er en typisk treminutter med lette gitarer, stimulerende refreng og en passelig mengde provokasjon ("Hey maaaaan/ Fuck you!"), riktig justert og tilpasset markedet. Men ironisk nok synger Keely "Look at these cunts on MTV - With their cars, and cribs, and rings and shit".

Etter hemningsløs pianoflørting på langsomme Summer of '91 begynner først ting å avtegne seg litt mer som et musikalsk sprikende kunstverk. The Rest Will Follow minner om Oberst Connor og Bright Eyes. Rockinspirerte og energiske Caterwaul har markante spor av Sonic Youth, All White kunne vært en Mars Volta-låt, mens psykedeliske Let It Dive høres mer eller mindre ut som britisk rock'n'roll av Oasis. Variasjonen er det iallefall ikke noe sette fingeren på, men undertegnede spør seg selv: "Savner da man ikke ...And You Will Know Us By The Trail Of Deads eget sound?"

A Classic Arts Showcase, egentlig en middelmådig sang, klarer å hente seg inn med stor hjelp av den mildt sagt barokke avslutningen. Her klarer T.O.D å ta flittig i bruk det de har til rådighet av strykere, bjeller og kor. Til og med Hans Zimmer hadde smilt lurt for seg selv hvis han hadde festet ørene sine på noe så overveldende og glamorøst som dette. Man skulle nesten tro at barokken var født på ny og operaen populær igjen! Til tross for at de har viet plass til et storslagent symfoniorkester med klassiske fioliner, celloer, hornblåsere og tenorer, og deretter drysset sangene med halsbrekkende skrik, latter og fuglelyder, kan det til tider bli for lite spennende og rett og slett kjedelig. Men på en annen side klarer To Russia My Homeland, The Best og The Lost City of Refuge å bringe Worlds Apart til et akseptabelt nivå nettopp fordi de har mer av Trail of Deads spesielle blanding av blant annet prog og indie i seg.

Når vi snakker om progressiv musikk med kjerne i fundamental rock dyppet i en herlig sammenblanding av de mest pirrende fragmentene i menneskets musikkhistorie, begynner vi å nærme oss en beskrivelse av Worlds Apart. Et harmonisk samspill mellom basisinstrumentene i rock og klassiske og bisarre elementer skaper tidvis friske og særegne toner. Hardcore, energi, bulder og brak, som preget det forrige albumet, må nå vike for intellektuell og kunstnerisk musikk. T.O.D har beveget seg enda mer mot progen enn tidligere.

Worlds Apart er tilsynelatende et album med mange nyanser som har et så komplekst og variert lydbilde at man oppdager nye aspekter for hver gang man putter platen i CD-spilleren. Selv om det er helt klart at T.O.D langt fra er letthørt musikk, vokser ikke akkurat albumet proporsjonalt med antall gjennomlyttinger. Noen godbiter finner man etterhvert, men man sitter dessverre igjen med en uønsket følelse av at innpakningen lover mer enn hva man får.

I kjølvannet av suksessen etter Source Tags & Codes har forventningene vært enorme og man ser tydelig at ...And You Will Know Us By the Trail of Dead etter beste evne har prøvd å lage noe så stort at det overgår dem selv. Hvis intensjonen var å lage et klassisk mesterverk, har de bare lykkes halvveis. Men hvis intensjonen var å lage en helt grei oppfølger, har de lykkes fullstendig.

Groovissimo

The Chemical Brothers - Push the Button

Ta vekk Basement Jaxxs skremmende monstersex-elementer, pluss på enda en liten dæsj indie og litt østlig krydder, og du har The Chemical Brothers.

Flere: