Able Bodies

Spokane

CD (2002) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Whiter Shade of Pale

Et øyeblikk av blek vinterkulde stenger vårsola ute for en stakket stund.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook27.05.2002

Rick Alverson er i et særdeles kreativt godlune om dagen. Ikke før har vi svelget alle klumpene i halsen etter fantastiske The Poor Graduates (2001), før han er over oss igjen med mer sørgmodig og vakker tristesse. Mens forgjengeren hadde et slør av duse høstfarger over seg, er Able Bodies en naturlig fortsettelse inn i vinterens frostfulle netter.

Lydbildet er skåret helt inn til hjertet denne gangen, der strykertrioen Karl Runge, Maggie Polk (begge på fiolin) og Molly Kien (fra Early Day Miners, på cello) får stort spillerom. Mellom strykerlagene ligger så Alversons skjelvne, mørke hviskestemme, slik vi har lært å like ham enten han spiller med Drunk eller i Spokane. Ellers består bandet også denne gangen av Courtney Bowles, som ikke bare dasker følsomt på trommer og klokkespill, men dessuten synger himmelsk vakkert sammen med Alverson. Hans tekster er forøvrig ikke som regulære låttekster å regne, men mer som løsrevne utdrag eller skisser til noe som kunne vært en novelle, og gjennom korte, talende setninger understrekes den relativt tungsindige stemningen på platen. Et fellestrekk er etter sigende erfaringen de fikk etter en alvorlig bilulykke bandet var involvert i for kort tid siden, noe som i hvert fall kan leses direkte fra platetittelen.

Et førsteinntrykk kan nok være at låtene sklir utydelig og monotont over i hverandre, men ta det med ro! Dette er stemningsskapende toner som bygger seg langsomt opp, der hvert øyeblikk inneholder nøye kalkulerte detaljer som etterhvert trår frem, og som dessuten avslører meget gode melodier.

Spokane har et landsens preg over seg, men ikke som the usual cup of alternativ country hvis noen skulle tro det, selv om tilhengere av den stilen sikkert vil nyte platen til fulle. Hvis det er noe som heter ambient-folkmusikk så hadde vel det passet rimelig greit. Den nakne, stiliserte formen våger meg til å entre filmens verden som referanse. De som husker Coen-brødrenes Fargo (hvem gjør vel ikke det??) vet at landskapet der ble fascinerende fanget av Oscar-vinnende fotograf Roger Deakins. Uten sol eller skarpt lys, uten en klar horisont og uten skog eller fjell til å bryte monotonien fant han et tilsynelatende evig hvite der himmelen går i ett med jorden. Det finnes likevel knapt en mer fargerik film, og noe av den samme effekten har Spokane lykkes i få festet på plate. En storslått, blek præriebakgrunn som Alverson & co forsiktig pensler sine toner på, som krever litt mysing før man får øye på sjatteringene, men som etterhvert dukker frem i all sin tandre skjønnhet.

Able Bodies er en kort plate, syv låter på drøyt halvtimen kvalifiserer vel knapt nok til albumstatus, men så lenge de har en nærmest evig etterklang spiller ikke tiden så stor rolle, og i Spokane står tiden stille.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: