cover

Songs For The Deaf

Queens of the Stone Age

CD (2002) - Interscope / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Stoner / Grunge / Tungrock

Spor:
You Think I Ain't Worth a Dollar, But I Feel Like a Millionaire
No One Knows
First It Giveth
A Song For the Dead
The Sky Is Fallin'
Six Shooter
Hangin' Tree
Go With the Flow
Gonna Leave You
Do It Again
God Is In the Radio
Another Love Song
A Song For the Deaf
Mosquito Song
Everybody's Gonna Be Happy

Referanser:
Kyuss
Fu Manchu
Foo Fighters
Screaming Trees

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Homme, Sweet Homme

Queens Of The Stone Age har blitt et av de viktigste banda i tyngre amerikansk rock, det er ikke ufortjent.

Det har etterhvert blitt en del band som inspireres av eller viderefører 90-tallsrocken (les: grunge, rapmetal, post-grunge, post-metal). Mange av disse selger et uanstendig stort antall plater, men føles oftere som bagateller. Da er det deilig at det fortsatt finnes band som er vitale og viktige. Det vil si band som låner fra de siste 15 åras rock, og får det til å høres interessant ut. To av disse banda er Foo Fighters og Queens of the Stone Age.

Queens of the Stone Age har mer preg av å være et musikkollektiv hvor folk flytter ut og inn enn et band. De eneste virkelig faste medlemmene er Josh Homme og Nick Oliveri. Denne gangen er ex-Nirvana og Foo Fighters-sjef Dave Grohl en del av gjengen. Mye av oppstyret rundt denne plata har handlet om hans deltagelse, men han er selvsagt ikke det eneste navnet man kan dra kjensel på. Mark Lanegan (Screaming Trees) har vært halvfast medlem en god stund nå. Dean Ween (Ween), Alain Johannes (Eleven), Chris Goss (Master Of Reality), Twiggy Ramirez (Marylin Manson) og Blag Dahlia (Dwarves) er med enten som musikere eller som radio-DJs.

Plata er nemlig bygd opp som en reise gjennom bilradioen. Små snutter med bråkjekke programledere dukker opp mellom de fleste låtene. Dette gir skiva en helhet på en litt annen måte enn man er vant til. Heldigvis har man plassert denne pratinga på slutten av de aktuelle kuttene, slik at man slipper å plages med en masse skravling bare man skal høre en låt eller to.

Songs For The Deaf åpner med You Think I Ain't Worth a Dollar, But I Feel Like a Millionaire som Homme har spilt inn tidligere i en av sine Desert Sessions. Knalltøff traktorrock av ypperste klasse. Deretter følger hiten No One Knows, en fantastisk fengende og fascinerende rocker. Den bringer minnene tilbake til forrige skives Lost Art of Keeping a Secret. Tredjelåta First It Giveth holder samme høye nivå. En malende avhengighetsskapende låt som drar lytteren etter seg. Disse tre første sporene er helt fantastiske. Akkurat som på forrige skive, Rated R (2001) klarer bandet aggressivt å kaste seg over tilhøreren i løpet av de første låtene. Man blir stående igjen å måpe. Dave Grohls trommespill gjør det hele enda mer opphissende.

En annen kul sak er Go With the Flow, som er en slags poppa stonerlåt og kanskje neste singel? På Do It Again tramper gitarer, bass og trommer taktfast som stemplene i en stor industrimaskin. I Another Love Song drar de likegodt til med den artigste syresurfen jeg kan huske å ha hørt. Mosquito Song er det roligste disse gutta noen gang har gjort, en pen ballade med både blåsere, trekkspill, fiolin og piano. Man får litt inntrykk av at plata egentlig skulle ha sluttet her. Men neida. Helt til slutt har de fått plass til en cover av Kinks-låten Everybody's Gonna Be Happy. En morsom liten sak, men ærlig talt holder jeg meg helst til originalen.

Grohls energiske overskuddstrommer og Josh Hommes gitarplukking er en meget god kombinasjon. Låtmaterialet er stort sett imponerende, men plata inneholder en del mer anonyme låter også. Hovedsakelig er det snakk om seig, tung rock av nærmest udiskutabel kvalitet. Hommes vokal er ikke på noen måte flinkis, men står godt til skiva. Det han eventuelt mangler i stemme tar han kraftig igjen med innsats, pluss rivende og røskende gitarer. Det er dessuten godt å høre tidligere Screaming Trees-frontfigur Mark Lanegan i spissen for et tungt rockeband igjen, selv om han bare bidrar på noen få låter (hør Hangin' Tree).

Songs For The Deaf er, som alle har sagt hele høsten, ei god skive. På sitt svakeste er den god, på sitt beste er den knallgod. Den veksler mellom - og kombinerer - det mørke og det fengende. Jeg syns den nok mangler noen topplåter til for å fortjene det klassikerstempelet enkelte har satt på den, men høyt nivå er det absolutt, og en times spennende reise gjennom moderne amerikansk rock slik den skal være.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo