Genre:
Rock
Stiler:
Countryrock
Spor:
Don't Fade On Me
Montgomery
Lonesome Valley
A Little at a Time
The Old Horizon
Memphis Moon
Talk to Me Devil, Again
Spanish Moon Fall and Rise
Steady Now
Referanser:
Neil Young & Crazy Horse
The Anomoanon
Damien Jurado
John Wilkes Booze
The Impossible Shapes
Se også:
Trials & Errors - Magnolia Electric Co. (2005)
Trials & Errors - Magnolia Electric Co. (2005)
What Comes After the Blues - Magnolia Electric Co. (2005)
What Comes After the Blues - Magnolia Electric Co. (2005)
Hard to Love a Man - Magnolia Electric Co. (2005)
Molina er mannen
Some people say that the Memphis blues ain't bad...
Del på Facebook04.09.2006 (opprinnelig fra pstereo.no)
"Some people say that the Memphis blues ain't bad..."
"Fading trails" føles ikke like umiddelbart stor og klassisk som "Magnolia Electric Co", utgitt under navnet Songs: Ohia. Den er på langt nær like elektrisk og energisk som liveplata "Trials & errors". Den mangler helheten og konseptet fra "What comes after the blues" - i tillegg til den hvite, vakre vokalen til Jennie Benford som lyser litt opp i den store, svarte skogen.
"Fading trails" er egentlig bare ei ny Jason Molina-plate. Men til å være en repetisjonsøvelse, er dette usedvanlig givende. Det er noen sanger her jeg vet hadde vært helt fantastiske live – og som også er noe i nærheten av fantastiske på plate.
De tre første låtene, innspilt i studioet til Steve Albini i Chicago, er forrykende.
Jason Molina høres som vanlig ut som hvis spøkelset til en av de riktige gamle, plagede og forfulgte bluesmennene hadde våknet opp i kjøkkenet sitt en tidlig morgen, omringet av sju svarte katter, og følt en merkelig trang til å reise sørover for å finne Neil Young.
Det er mye mørk mytologi på denne plata, men også mange beskrivelser og bilder fra baksetet av en bil. Spøkelset reiser fra Chicago til Nashville, via Montgomery. På veien trygler det om å få snakke med djevelen - igjen - og ender til slutt opp under månen i Memphis.
Deler av "Fading trails" er spilt inn i det legendariske Sun-studioet til Sam Phillips i samme by. Egentlig var det meningen at plata skulle ha 12 sanger og tittelen "Nashville moon", men Jason Molina forandret mening og nøyde seg 9 låter og ei spilletid på 28 minutter.
For første gang slår det meg at Magnolia Electric Co minner litt om Bruce Springsteen & the E Street Band etter å ha fått motorstopp på "The promised land", akkurat idet det begynner å bli mørkt. På "Spanish moon fall & rise" og "Steady now" høres det til og med ut som om bandet har forlatt Jason Molina der i ørkenen, kald og solbrent. Det er naken og gold gospel, ikke helt ulikt soloalbumet "Pyramid electric co" og en Songs: Ohia-plate som "Ghost tropic".
Men stort sett er musikken på "Fading trails" ganske trygg, tradisjonell og tilgjengelig, i hvert fall til Jason Molina å være. Det handler om stjerner som slokner, spøkelser som snakker, skygger som senker seg og veier som viskes ut. Kjente ord og steder dukker fram som gjenferd fra fortida. Og som vanlig er det stemmen og stemningen som løfter sangene til til Magnolia Electric Co over det meste annet.
Molina er mannen.
Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp