cover

Fading Trails

Magnolia Electric Co.

CD (2006) - Secretly Canadian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Molina er mannen

Some people say that the Memphis blues ain't bad...

"Some people say that the Memphis blues ain't bad..."

"Fading trails" føles ikke like umiddelbart stor og klassisk som "Magnolia Electric Co", utgitt under navnet Songs: Ohia. Den er på langt nær like elektrisk og energisk som liveplata "Trials & errors". Den mangler helheten og konseptet fra "What comes after the blues" - i tillegg til den hvite, vakre vokalen til Jennie Benford som lyser litt opp i den store, svarte skogen.

"Fading trails" er egentlig bare ei ny Jason Molina-plate. Men til å være en repetisjonsøvelse, er dette usedvanlig givende. Det er noen sanger her jeg vet hadde vært helt fantastiske live – og som også er noe i nærheten av fantastiske på plate.

De tre første låtene, innspilt i studioet til Steve Albini i Chicago, er forrykende.

Jason Molina høres som vanlig ut som hvis spøkelset til en av de riktige gamle, plagede og forfulgte bluesmennene hadde våknet opp i kjøkkenet sitt en tidlig morgen, omringet av sju svarte katter, og følt en merkelig trang til å reise sørover for å finne Neil Young.

Det er mye mørk mytologi på denne plata, men også mange beskrivelser og bilder fra baksetet av en bil. Spøkelset reiser fra Chicago til Nashville, via Montgomery. På veien trygler det om å få snakke med djevelen - igjen - og ender til slutt opp under månen i Memphis.

Deler av "Fading trails" er spilt inn i det legendariske Sun-studioet til Sam Phillips i samme by. Egentlig var det meningen at plata skulle ha 12 sanger og tittelen "Nashville moon", men Jason Molina forandret mening og nøyde seg 9 låter og ei spilletid på 28 minutter.

For første gang slår det meg at Magnolia Electric Co minner litt om Bruce Springsteen & the E Street Band etter å ha fått motorstopp på "The promised land", akkurat idet det begynner å bli mørkt. På "Spanish moon fall & rise" og "Steady now" høres det til og med ut som om bandet har forlatt Jason Molina der i ørkenen, kald og solbrent. Det er naken og gold gospel, ikke helt ulikt soloalbumet "Pyramid electric co" og en Songs: Ohia-plate som "Ghost tropic".

Men stort sett er musikken på "Fading trails" ganske trygg, tradisjonell og tilgjengelig, i hvert fall til Jason Molina å være. Det handler om stjerner som slokner, spøkelser som snakker, skygger som senker seg og veier som viskes ut. Kjente ord og steder dukker fram som gjenferd fra fortida. Og som vanlig er det stemmen og stemningen som løfter sangene til til Magnolia Electric Co over det meste annet.

Molina er mannen.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Proviant Audio - Real Love Tastes Like This

(Paper Recordings)

Kruttet er oppskutt, Proviant Audio skyter fra hofta.

Flere:

Alog - Duck-Rabbit
Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool