cover

Ring & His Absinthe Cloud

Ring

CD (2004) - Krank Diskoz

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Lo-fi

Spor:
Welcome
Don't Believe In a Mushroom
Absinthe Love
Some Say That I'm In Sane
The Salty Seagull Tune
Don't Bogart That Redwine
Tell Me That I Am Wrong
Start Shiver and Get Warm
Learned This From Drekka
Showing Me the Way to Love
Wrote This Song For You
Sick Sick Song
Always On My Mind
Night of Many Colors

Referanser:
Ludwig
The Microphones
The Mountain Goats
Devendra Banhart
Home Groan
Will Oldham
St. Thomas
The Iditarod

Vis flere data

Se også:
Lunetic As You Are - Ring (2001)
Popsongs From the Place Where the Woods Turn to Love - Ring (2001)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Alver, gnomer & magic mushrooms

Han har vært på hønsefarm i Alabama og i en garasje i Frankrike. Ring er tilbake fra sin lange skogstur.

Det er tre år siden Kristiansands-eksentrikeren Filip Ring Andersen forsvant inn i de dype kjærlighetsskoger på søken etter flere urørte popmelodier han kunne plukke. Ring har vandret langt og lenge, han har blitt observert i utmarken i Alabama, dumpet innom Frankrike på vei til Nederland, på et eller annet vis havnet i Skottland og er nå altså tilbake i Norge. På sin ferd har han støtt borti mang en snodig alv og gnom fra underverdenen: Jeremy Barnes (Neutral Milk Hotel, Gerbils), Simeon (Silver Apples), Matt Everett (Will Oldham), Martin Hagfors (Home Groan), John Cavanagh (Elektroscope) og Ivar Chr. Johansen er bare noen som har bidratt til at Ring and His Absinthe Clouds har blitt en realitet. Men som alltid er det Filip Ring Andersen som står i fokus. Han har siden 1998 gitt ut en voksen haug av kassetter, singler og plater, de fleste trygt innenfor en lo-fi estetikk han deler med amerikanere som Devendra Banhart, Will Oldham (Palace-tiden), June Panic og tidlig The Mountain Goats, eller norske søsken som St. Thomas (før han begynte å sulle), Home Groan og Ludwig (som fortsatt bare har en syvtommer ute). Popsongs From the Place Where the Woods Turn to Love (2001) var en høyst sjarmerende opplevelse, men det er klart man stiller forventningene noe høyere etter såpass lang tid og når så mange kjentfolk er involvert.

Og la det være sagt med en gang. Ring lar seg ikke hørbart affisere av hvem han har med seg eller hvor han spiller inn sine låter. Han høres fortsatt ut som en slags Syd Barrett som plutselig våkner til live igjen i en tømmerkoie, upåvirket av tiden som har passert, riktignok med noe skranten og sur stemme. Det blir til underfundige melodier som sjangler ut av kassegitaren og legger seg skrått tilrette foran peisen. Jeg vet fortsatt ikke helt om mannen er et naivistisk geni eller en uskyldig naivist, han har uansett noen kvaliteter ved seg som ikke bare får meg til å høre på ham, men også falle for mange av de skakke visene han rister av seg. Første gang det skjer er av tristessen på åpningssporet Welcome, der Robert Arellano stepper inn med et spansk vers. Allerede da er det befriende å slippe den litt-for sjarmerende norsk-engelsken som St. Thomas også har lagt seg til (altså, hvis det er så vanskelig så er det kanskje en tanke å synge på norsk?). Men der postmannen beveger seg mer i retning av ren folk/country, så har Ring et mer psykedelisk drag over sine låter. De er litt mer uklare og uhåndgripelige og har et mer hemmelighetsfullt drag over seg. Det liker jeg! Hør på den nesten hypnotiske Show Me the Way to Love som det beste eksemplet. Dette er lyden av en mystisk underskog, ikke av tretoppenes milde sus. Med sitt skjelvne klokkespill er Tell Me That I'm Wrong også en smyger som kommer krypende etterhvert, og sammen med Start Shiver and Get Warm utgjør dette midtpartiet platens beste.

I den trivelige men mer trivielle kategorien plasserer jeg låter som Sick Sick Song, som høres ut til å være tatt opp i et fjøs, men er egentlig fanget opp av Jeremy Barnes i en garasje i Frankrike. De to står også for Don't Bogart That Redwine, og jeg tar vel ikke mye feil om den franske rødvinen har sitt å si for resultatet her? Don't Believe In a Mushroom (utrolig hva man kan plukke opp på slike skogturer) er, litt frimodig sagt, platens slager. Med et oppgradert lydbilde kunne vi nesten hørt for oss en liten powerpop-hit her.

Mye fin og skranten popmusikk, men det er ikke alt som treffer mine nerver like hardt. Den skjøre versjonen av Always On My Mind er i beste fall sjarmerende, skrudde Absinthe Love høres ut som den er spilt inn under påvirkning av tidligere nevnte sopper og Some Say That I'm In Sane tilhører et demostadium som Ring nå burde vært ferdig med. Men teksten forklarer kanskje litt om hans innerste: "Some say that I'm insane and I need someone to take care of me, I may be the first to admit that I'm a child and I need guidance all the time so I can stay straight..."

Straight står han vel ikke akkurat, og Ring & His Absinthe Cloud er heller ingen streit samling låter. I en hjemmelaget og trivelig atmosfære har dette likevel blitt noe man kan bli ganske så glad i. 35 minutter lo-free folk fra sørlandet? Joda, man kan godt like det.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Magnet - On Your Side

(Ultimate Dilemma)

Engelske kritikere har trykket Magnet til sine bryst. Fortjent. Det beviser Even Johansen nok en gang med sitt nye bittersøte album.

Flere:

Diverse artister - John Barleycorn Reborn – Dark Britannica
MoHa! - One-Way Ticket to Candyland