Yr Royal Jetlag Gospel

Alpine Those Myriads!

CD (2003) - Osito

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Kontraster, du

Alpine Those Myriads! lager musikk ment for David Lynch sin versjon av 'Titanic'.

Av Tor Martin Bøe

Del på Facebook23.11.2003 (opprinnelig fra pstereo.no)

Alpine Those Myriads! består av de to psevdonymene Elijah Noah og Glyphus Celofan. Med utgangspunkt i et ønske om å gjenreise kunstens idealer i musikken, har de dannet dette underlige teatermusikkbandet. Bakmennene har visstnok bakgrunn fra jazz- og klassiskmiljøet i Oslo. Noe som selvsagt får ethvert over middels kritisk tryne til å forkaste det som enda et gøyalt påfunn fra Kunsthøgskolen.

Jeg må innrømme at jeg gjorde det jeg også i begynnelsen. Selv om jeg var besnæret av den Mike Pattonske fandenivoldskheten som møter et overdrevent påtatt sinne jeg ikke har hørt siden breakup-plata til Tori Amos, "Boys for Pele", var jeg hele tida innstilt på å slå dette i fra meg på en streng, men urettferdig måte.

Det var da jeg begynte å tenke. En uvant opplevelse. Jeg gikk i meg selv. Jeg reflekterte. Jeg resonnerte. Jeg reagerte.

Egentlig gjorde jeg ingen av disse delene, men det høres mer høyverdig ut enn å si at det løsnet. Slik album noen ganger bare plutselig kommer ut av spilleren og forklarer deg sammenhengen.

Forklaringen her er at det er ingen forklaring. Alpine Those Myriads! lager musikk ment for David Lynch sin versjon av "Titanic". Den versjonen med det hemmelige rommet hvor alle snakker baklengs, og hovedpersonen plutselig oppdager at han er dverg, og at foreldrene hans har lurt ham i alle år.

Den versjonen der båten synker, men samtidig ikke gjør det. Den versjonen der båten plutselig er et fly, for så å bli en bobil på vei til en Grateful Dead-konsert. Det er bare det at Grateful Dead har begynt å spille swingjazz og svensktoppar i stedet.

Det er en særdeles kontrastfylt plate. Det er nesten som det klassike Martin Harnet-sitatet om å spille låta en gang til, bare denne gangen "faster, but slower."

Musikken er en blanding av Kurt Weill, Mr. Bungle, Bjørk og Stina Nordenstam, kokt ned til et slags kabaretshow uten forklaringer eller noen dypere rød tråd i historien. Den beveger seg fra rolige pianotraller til selvmordsbombejazz. Og midt inni ligger noen fabelaktige popsanger.

Sa jeg Radiohead? Sa jeg den snåleste norske plata siden Depress? Ja, jeg gjorde visst det.

Enkeltlåter som stikker seg ut er blant annet "Love is a fascist invention", hvor selveste Daniel Johnston resiterer Matt Burt-aktig på telefon fra Texas, og den Thom Yorke-croonende "Faded flame". Men også angrepstyrken i "Pseudometalears", Nick-Cave- synger-kirkeopera-låta "Oh Lord, suffocate me!" og avslutningssporet "A toy in flames" er verdt å snurre et par ganger for å få et innblikk, overblikk og sideblikk på denne plata.

Jeg skal la være å kommentere låttitlene og tekstene, som tidvis er iblandet så mye pompøsitet og kunstnerisk liksomintegritet, at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal tolke det. Det er vel litt av poenget det også. At formen som sådann, egentlig er en ironisering over flere plan enn vi dødelige som ikke leser Vagant til daglig klarer å begripe.

Men man skal da ikke begripe alt i verden heller.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: