cover

Raising Sand

Robert Plant & Alison Krauss

CD (2007) - Rounder / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Country

Stiler:
Americana / Blues / Folk / Country & western

Spor:
Rich Woman
Killing the Blues
Sister Rosetta Goes Before Us
Polly Come Home
Gone Gone Gone (Done Moved On)
Through The Morning, Through the Night
Please Read the Letter
Trampled Rose
Fortune Teller
Stick With Me Baby
Nothin'
Let Your Loss Be Your Lesson
Your Long Journey

Referanser:
Townes Van Zandt
Emmylou Harris
Tom Waits
Nick Cave
Lucinda Williams

Vis flere data

Se også:
Sixty Six To Timbuktu - Robert Plant (2003)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Skjønnheten og udyret

Hvem skulle trodd at dette umake paret skulle stå for en av årets utgivelser? Ikke jeg i hvert fall.

Lite er så fornøyelig som når en plate tar deg på senga og slår deg i bakken med sin briljans. Det måtte i så fall være at en plate som er skamrost av et samlet kritikerkorps faktisk tangerer de allerede skyhøye forventningene. Begge deler er tilfelle med Raising Sand.

Den gamle grabukken Robert Plant blomstrer og viser uante musikalske dybder i nærværet av den på alle måter vakre og vevre bluegrass-dronninga Alison Krauss. De to komplimenterer hverandre på en helt utsøkt måte, idet de lar låtene være fundamentet, ikke artistene i seg selv. Spesielt Plant må berømmes for å tørre å kle seg naken og la Zeppelin-hylet hvile i fred.

Mesterhjernen bak dette prosjektet ser ut til å være produsent og gitarist T-Bone Burnett. Han har trolig hatt mer enn én finger med i spillet når det gjelder låtutvalget og sammensettingen av bandet, som er identisk med det han selv brukte på sin soloplate fra i fjor. Og hvilket band det er. Burnett spiller selv gitar sammen med den gamle Tom Waits kumpanen Marc Ribot, mens Jay Bellerose og Dennis Crouch utgjør det perfekte komp for denne typen uramerikansk musikk. Spesielt bør Crouchs ståbass nevnes – dette utsøkte instrumentet som gir musikken en klang og dybde du bare ikke kan oppnå med elektrisk bass.

Bandet bør nevnes såpass tidlig fordi denne type musikk ikke kan leve og fungere uten sympatisk komp. Og hva slags musikk snakker vi om? Det blir håpløst å snakke om sjanger, da dette rett og slett er amerikansk folkemusikk i alle varianter. Her er sump-blues i Lil' Millets Rich Woman, tidligere udødeliggjort av Fabulous Thunderbirds. Rich Woman er åpningslåten og legger lista for det som umiddelbart fremtrer som en utgivelse utover det vanlige. Herfra plukkes det fra øverste hylle av den amerikanske musikkarven. Killing the Blues er country anno Emmylou Harris på Wrecking Ball, med nydelig pedal steel, med Plant og Krauss i duett som om de aldri skulle ha gjort annet enn å synge sammen.

Sam Phillips Sister Rosetta Goes Before Us har en klar Tom Waits-vibe, med Ribot på banjo og Krauss som synger som en engel. Det er så dempet, vart og vakkert, men samtidig så uendelig melankolsk og trist. Det er magi skapt i skjæringspunktet mellom himmel og helvete eller mellom Plant og Krauss. Gone Gone Gone av Everly Brothers gis en ny dimensjon og gir Plant mulighet til å fyre opp stemmebåndene bare ørlite grann på en seng av ilter gitar fra Burnett. Through the Morning, Through The Night, signert låtskrivergeni Gene Clark, gjøres ytterst smakfullt.

En liten godbit følger i Please Read The Letter That I Wrote av Plant og Page fra Walking Into Clarksdale. Her er den et dempet mesterverk med fele fra Krauss og et hypnotisk gjentagende refreng som bare vokser og vokser. Selvsagt er Waits også representert på en plate med såpass mye tristesse, og Trampled Rose passer ypperlig inn i tematikken og den sakrale stemningen på Raising Sand. Fortune Teller er platas kanskje eneste svake spor, med for mye gnåling av Plant. Takke seg til duettene der Plant synger varsomt og Krauss legger på en annenstemme så nydelig som jeg ikke har hørt siden Emmylou koret Lucinda Williams på Greenville fra Car Wheels on a Gravel Road.

Like selvfølgelig som at Waits og Clarke er blant låtskriverne på dette albumet, er Townes Van Zandt representert med tidenes kanskje tristeste låt – Nothin'. Igjen viser felespilleren Krauss seg, men det er Ribots tunge fuzzgitar som preger låten. Det er til og med plass til en liten bluegrass-stomper i Let Your Loss Be Your Lesson, før Your Long Journey avslutter albumet med irsk folkemusikk som minner litt om det Springsteen gjorde tidvis på sin We Shall Overcome.

For å bruke et forslitt uttrykk, er dette en reise i folkemusikkens verden, men på en oppdatert og tilgjengelig måte. Det er både utrolig vakkert og usigelig trist på samme tid. Lyden på plata er optimal i mine ører. Burnette har skrudd sammen et varmt og analogt album, som i mye og mangt minner om Daniel Lanois' jobb på Emmylou Harris mesterverk Wrecking Ball.

Jeg synes dette albumet er en langt større hendelse enn Led Zeppelins comeback, og det står som en påle når regnskapet for årets plater skal gjøres opp.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.