Sometimes I Wish We Were An Eagle

Bill Callahan

CD (2009) - Drag City / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

13

Han synger fremdeles om fugler og er opptatt av hester, men kjærligheten er borte og Gud er forlatt. Bill Callahan er på vei tilbake til mørket.

Av Bjørn Hammershaug

16.04.2009

Jeg snublet nylig over en omtale av Sometimes I Wish We Were an Eagle i Mojo. Bladet kastet klassikerstatus etter den, noe som vekket interessen for en artist jeg mer eller mindre hadde lagt på hylla. Bill Callahans første under eget navn (Woke on a Whaleheart, 2007), hadde riktignok sine øyeblikk, men det gikk liksom litt i stå de siste årene. Det gjør det vel fremdeles for vår venn, men årets utgave vekker både minner om de beste utgivelsene til Smog, og har en del positive nyorienteringer. Forskjellen på Smog, (Smog) og nå Bill Callahan ligger mest i navnet, og skaper egentlig bare asymmetri i platehyllen, men det har vært en naturlig utvikling hele veien. På sitt 13. album oppsummerer han det egentlig best selv: I used to be darker, then I got lighter, then I got dark again....

Det blir alltid "dark" med Callahan, men han åpner her for et fyldig lydbilde med et åpent og velpolert uttrykk. Et lys i mørket, kan man nesten si. Borte er den molefonkne soveromspoeten som debuterte tidlig på 90-tallet, lo-fi har blitt hi-fi, spinkle hjemmeproduksjoner har blitt fullblomstrende popsymfonier. I sentrum er fremdeles den sedvanlige dype barytonvokalen, stemmen som aldri viker en tomme, men som nå er omgitt av sommerfugler, grønne enger og blå himmel. Samtidig har Callahan beholdt, jeg vil nesten si vendt tilbake til, eldre teknikker. Hør for eksempel på Rococo Zephyr. Den åpner med en gjentagende, sparsommelig gitarlinje som bærer Callhans signatur med store bokstaver, men som her gis orkestrert kulør som bærer mye av platen. Det er nettopp i arrangementene ...Eagle skinner sterkest. Disse er ved Brian Beattie, som tidligere har gjort lignende gode jobber for Shearwater og Okkervil River. Det virker da litt unødvendig at den harde trommelyden i produksjonen gjør sitt for å overdøve den pastorale uskylden (særlig merkbart på My Friend og Too Many Birds), men vellyden på Sometimes I Wish We Were an Eagle gir den en ekstra dimensjon.

For sladrespalten skal forholdet til Joanna Newsom ha strandet. Platen bærer likevel ikke preg av å være en dramatisk oppbruddsplate, Callahan er stoisk som alltid, men han åpner seg av og til. Hør hans aller beste kutt, Eid Ma Clack Shaw, der han får gåsehud av å drømme om hun som har reist sin vei: I dreamed it was a dream that you were gone / I woke up feeling so ripped by reality innrømmer han i det som er platens Diamond Dancer. "I will always love you" sier han i My Friend, før han rett og slett knurrer tittelen. Jo da, det lett å legge litt privatliv inn i dette materialet.

Legg for øvrig også merke til Jim Cain, en hyllest til forfatteren James M. Cain (mannen bak blant andre Double Indemnity og The Postman Always Rings Twice) og nydelige The Wind and the Dove med hint til 1001 Natt og Van Dyke Parks i en og samme låt. En femtedel av platen benyttes til dvelende Faith/Void. "It's time to put God away" gjentar Callahan messende her. "This is end of faith, no more must I strive to find my peace" synger han i det som er en ni minutter litt for lang avskjed med Gud. Faith/Void blir for bastant og repeterende til at den griper skikkelig tak og suger seg til lytterens hjerte. Den er nesten smertefull i all sin ynde. Men er det et paradoks at den er fremstilt omtrent like eventyrlig som Joanna Newsoms Ys? Eller er det bare en hyllest til splitten mellom hardcore-bandene Faith og Void?

Tilbake til utgangspunktet: Sometimes I Wish We Were an Eagle er nok ingen "moderne klassiker". Her er låter som er blant det beste Callahan har gjort på mange år, et tekstlig univers som han formet i over 15 år i en velarrangert utforming som gjør denne til en komfortabel lytteropplevelse - tross/på grunn av sitt overhengende mørke. For gamle tilhengere av Callahans funderinger er dette mest som igjen å møte en god, gammel venn, lykkelig over å oppdage at ting ikke er altfor bra denne gangen heller.

Omtalen er basert på en digital utgave av platen. Derfor manglende info om personell og tekster. Omslaget ser for øvrig helt nydelig ut.

Groovissimo

New Order - Retro

Når New Order ser seg 20 år tilbake trengs det fire CDer for å oppsummere, eller gjør det egentlig det?

Flere: