cover

Back to the Blues

Gary Moore

CD (2001) - Sanctuary / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock / Blues

Stiler:
Bluesrock / Elektrisk blues / Rhythm & blues

Spor:
Enough of the Blues
You Upset Me Baby
Cold Black Night
Stormy Monday
Ain't got You
Picture of the Moon
Looking Back
The Prophet
How Many Lies
Drowning in Tears

Referanser:
Eric Clapton
Canned Heat

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Blues til folket?

En solid, men lite engasjerende reise i bluesrock landskapet

Fra tiden som gitarist i Thin Lizzy og til og med "After the war" (-89) har Moore fremstått som en habil rockegitarist, med udiskutable kvaliteter. Der andre hardrock-gitarister ofte fokuserte på hurtighet og briljering, var ord som følelser, timing og nerve ofte brukt om gitarspillet til Moore.

Fra og med "Still got the blues" (-90) har han tilnærmet seg et mer tradisjonelt bluesuttrykk, med gitaren som det selvsagte og drivende elementet.

Det var Peter Green (Fleetwood Mac, John Mayall ++) som inspirerte, veiledet og skaffet det unge irske gitartalentet platekontrakt i sin tid. Den unge Moore overvar en konsert med John Mayall’s Bluesbreakers i hjembyen Belfast på midten av 60-tallet. Green hadde for en kort periode overtatt plassen til den ikke helt ukjente gitaristen Eric Clapton, og måtte ha gjort et uutslettelig inntrykk på vår unge helt. På samme tid flommet en bølge av unge, hvite blues- og blues rockband innover det britiske imperiet, og det var nok ingen tilfeldighet at bluesmusikken skulle bli en fellesnevner i Gary Moores karriere. Moore takket sin veileder og læremester med hyllestalbumet "Blues for Greeny" i 1995, hvor han spiller Greens materiale, på en gitar han fikk av læremesteren i yngre dager.

Så til Gary Moore anno 2001: "I had enough of the blues, but the blues ain’t had enough of me" klager Moore i åpningskuttet. En av de låtene på plata som garantert vil høste anerkjennende nikk og rykk i rockefoten på Gary Moores trofaste tilhengerskare. Gary Moore har etterhvert fått et stort publikum i Norge, og må vel kunne karakteriseres som en real norgesvenn. Bluesstandarden "You upset me baby" svinger også brukbart, med god hjelp av en energisk brass-seksjon, men når ikke de helt store høyder.

De to kjappeste låtene på plata, "Looking back" og "Cold black night" gir meg assosiasjoner til gode gamle Dr. Feelgood, eller en håndfull andre britiske R&B formater for den saks skyld. Joda, det er bra driv over dette, men det mangler litt. Hvor er råheten? Hvor er autensiteten? Hvor er møkka? Det kan dessverre virke som om det skorter noe på både engasjement og spilleglede.

Bluesmusikkens gjennomgangstema; den knuste kjærligheten, er representert ved bluesballadene "Picture of the moon" (som forøvrig ligner mistenkelig mye på "Still got the blues" fra albumet ved samme navn) og "Drowning in tears". Sistnevnte er en lang og ulidelig trist sak om hvor jævlig det er å miste den man elsker; "The woman I love doesn't want me, I'm having to face my worst fear... I feel like I’m drowning in tears..." Dette blir så grenseløst trist at det nærmer seg det banale. Jeg ser dog for meg at denne kan bli en udødelig klassiker i "Nattønskets" små timer.

Hvis savnet etter Stevie Ray Vaughan fortsatt er tungt å bære, er dette albumet et greit musikalsk plaster på såret, men ingen erstatning. Det er vanskelig å mislike denne utgivelsen, men det engasjerer ikke i tilstrekkelig grad til at det kan kalles en vellykket oppfølger til "Still got the blues". Den gode produksjonen (for god?) og det eminente gitarspillet redder æren delvis, men for undertegnede blir det noe kjedelig og forutsigbart. Det blir som en lengre togreise; man ruller stødig og trygt mot målet. Du vet du skal innom et visst antall stasjoner, det er aldri spesielt spennende, og når du stiger av, innser du at du har hatt en behagelig, men litt kjedelig reise.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo