Lifted or The Story is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground

Bright Eyes

CD (2002) - Saddle Creek / Wichita / Clearspot / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Fallhøyde

Enten elsker du plata, eller så oppfatter du den som støy.

Av Thomas Vehus

01.11.2002 (opprinnelig fra pstereo.no)

Ingen kan beskylde 22 år gamle Conor Oberst, frontmann for "ensemblet" Bright eyes, for å være beskjeden. Få skaper så stor fallhøyde for seg selv som ham. Både tekstmessig og musikalsk er "Lifted or The story is in the soil, keep your ear to the ground" svært utfordrende. Enten elsker du plata, eller så oppfatter du den som støy.

Conor Oberst er utrolig produktiv. Den ene utgivelsen følger den andre, og kvaliteten er forbløffende høy. Bob Dylan blir ofte nevnt i sammenheng med unge Oberst. Nå er det et godt stykke opp til vår tids største rockeprofet, men jeg forstår godt hvorfor navnet hans lett dukker opp. Både på det monumentale åpningskuttet "The big picture" og urovekkende "You will. You? Will. You? Will. You? Will" låter Conor Oberst som en ung Dylan med uventede fraseringer og merkelige avslutninger på setninger.

Jeg tror ikke 22-åringen gjør dette bevisst. Han er ikke en posør. Innholdet er for sterkt til det. Visst er han både pretensiøs og til tider "barnslig", men innlevelsen er så ærlig og ren at jeg lar meg rive med. Dette er sanger fra innsida, og det er langt fra behagelig eller pent å høre Conor Oberst vrenge fram blod, muskler, trevler, sener og innvoller.

Amerikaneren har skrevet og gitt ut sanger siden han var fjorten år gammel. I 2000 fikk han et slags gjennombrudd med fantastiske "Fevers and mirrors", et album preget av depresjon, alkoholisme og traumatiske barndomsminner. De fleste oppfattet nok unge Conor Oberst som en suicidal liten spurv som skrek etter hjelp. Selv er han veldig uenig i den beskrivelsen, men i intervjuer tilføyer han at det nye albumet nok er litt "gladere".

I den fantastiske valsen "False advertising" når ærligheten nesten pinlige dybder. "Fuck my face. Fuck my name. They are brief and false advertisements for a soul I don't have", synger Conor Oberst. Jeg forstår ikke alltid helt hva han mener, men jeg har likevel følelsen av at det er sant. Også det har han til felles med Bob Dylan.

Det finnes ingen svake spor på "Lifted". Det finnes derimot intense og dødelig ærlige sjelerensere som "Method acting","Lover I don't have to love" og "From a balance beam". I tillegg lar jeg meg berøre av den hjerterå selvinnsikten og hensynsløse selvforakten i "False advertising" og "Waste of paint" .

Det finnes håp et sted, selv om alt virker umulig, men man må ofre noe av seg selv for å få det bedre. Dette offeret sliter han med i utrolige "Nothing gets crossed out". Kjærligheten får også en sjanse i "Laura Laurent", på Conor Oberst sin forskrudde måte, selvfølgelig.

En siste sammenlikning med Dylan: Bob har det med å avslutte de beste albumene sine med store episke, pulserende monstersanger som setter enn ny standard for ettertida. Jeg sier ikke at Bright eyes klarer den samme umulig bragden her. Men avsluttende "Let's not shit ourselves (to love and to be loved)" kommer fordømt nær. Sangen er en oppsummering av plata, en diaré av ord, personlige utleveringer, oppdagelser og ydmykhet.

"But where was it when I first heard sweet sound of humility?
It came to my ears in the goddamn loveliest melody.
How grateful I was the to be part of the mystery,
to love and to be loved.
Let's just hope that is enough."

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

Groovissimo

New Order - Retro

Når New Order ser seg 20 år tilbake trengs det fire CDer for å oppsummere, eller gjør det egentlig det?

Flere: