cover

Boom Boom

Atomic

CD (2003) - Jazzland Rec. / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Jazz

Stiler:
Akustisk jazz / Frijazz

Spor:
Toner Frän För
Boom Boom
Praeludium
Feets Froom Above
Cleaning The Dome
Re-Lee
Alla Dansar Samba Till Tyst Musik
Hyper
Pyramid Song

Referanser:
Ornette Coleman
Don Cherry

Vis flere data

Se også:
Feet Music - Atomic (2001)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Killer!

Vandrende mellom forskjellige disipliner med en slentrende form for intensitet.

Dette norsk/svenske kollektivet har nå sluppet sin andre plate, oppfølgeren til Feet Music fra 2001. Ved den anledningen fikk Martin Revheim æren av å skrive liner notes, altså teksten i innercoveret på plata. Slike tekster er i jazzsammenheng en viktig del av utgivelsen, og tradisjonelt sett har disse tekstene vært sentrale kommentarer som setter utgivelsen i et større perspektiv som omfatter artister, spillesteder og miljøer. Journalister, produsenter, artistene selv og andre personer i miljøet har vært forfattere av disse tekstene, denne gangen er det saksofonist Ken Vandermark fra Chicago som yter sin respekt. Vandermark er selv en levende legende gjennom sitt virke som musiker, der han beveger seg fra ytterkantene av frijazzterrritoriet til tolkninger av gamle mestere, og han er også en ivrig ressurs når det gjelder å re-utgi glemte klassikere og manglende mellomledd i musikkhistorien.

"It could be a good night for bebop om 52nd street in New York City more than 50 years ago, but it's not. This is fall, 2002, in Stockholm at a club called The Glenn Miller Cafe. The quintet setting fire to the place is Scandinavian, not American, a group rightfully called Atomic."
Innbydende?
Dette lille utdraget er bare en liten påminnelse om at Vandermarks essay er anmeldelse god nok for denne plata. Men vi prøver oss allikvel.

Boom Boom er ikke spilt inn på Glenn Miller Cafe, men i Rainbow Studios i Oslo. Glenn Miller Cafe er et sentralt spillested i Stockholm som profilmessig ligger et sted mellom Blå og Herr Nilsen i Oslo. Den frie flyten av jazzartister mellom Norge og Sverige har medført en del knakende gode konstellasjoner. I kjølvannet av disse møtene - man har kunnet se mange av disse sammensetningene på norske scener og festivaler - har det avtegnet seg to tendenser; en retning orientert mot friimprovisasjon, og en orientert mot jazz i en melodisk kontekst. Disse tendensene er ikke adskilt fra hverandre, tvert imot opererer veldig mange av artistene innenfor begge retninger. Atomics sammensetning er basert på musikere som har begge disse bevegelsene i seg. Dette reflekteres i Boom Boom, og den er på mange måter en todelt plate som peker mot disse tendensene. Her lever friimprovisasjon side om side med harmoniene og melodiene.

Videreført fra Feet Music er intensiteten og kraften i musikken. Det betyr ikke at albumet er befridd for roligere elementer. Toner Frän För er en nydelig introduksjonlåt; avmålt, antydende, eggende, med en fin melodilinje framført av de to svenske blåserne Fredrik Ljungkvist, klarinett, og Magnus Broo, trompet. Håvard Wiik fyller de melodiøse tomrommene, Paal Nilssen-Love krydrer med små hissige slag, og Ingebrigt Håker Flaten skaper fylde og dybde med sine sporadiske anslag.

Tittelsporet er en annen historie. Rytmeseksjonen galopperer avgårde i høyt tempo. Trompet og saksofon skaper et anslag og glir mot en overgangsfase før alle mann, etter 2:50, foretar et kollektivt stup inn i noe som har et utgangspunkt i jazz, og som tangerer den rockinspirerte Miles anno 1970. Både Broo på sin trompet og Ljungkvist (saksofon denne gangen) skviser det ytterste, tester hverandre, utfordrer hverandre, og harmonerer med hverandre, helt til Håvard Wiik oppsummerer med et par enkle anslag til slutt.

Praeludium, Re-lee og Hyper representerer dreiningen mot den friere improvisasjonen. Ingen av låtene er dogmatiske i den forstand at musikerne fornekter å forfølge en rytme eller melodi hvis den skulle oppstå. De dukker inn og ut av det helt abstrakte og det gjenkjennende, og er i og for seg mindre kompliserte i forhold til diverse hardcore friimprovisasjoner à la Mats Gustafsson og Frode Gjerstad. I Praeludium og Re-lee er improvisasjonene lukket inne i en introduksjon og avslutning, slik at ingen av disse bærer preg av endeløsheten og spontaniteten som gjerne farger slike spor i andre sammenhenger.

Endeløse kunne gjerne Feets From Above og Cleaning The Dome vært. Nilssen-Love og Flaten legger et enkelt og tilbakelent grunnlag for Wiik, Broo og Ljungkvist, som igjen bruker alt de har av teft for melodier. Disse to låtene er to rake motsetninger til Hyper og Re-lee i den melodiøse retningen; de streber hele tiden etter å utforske potensialet som ligger i melodiene, noe som resulterer i et par utrolige passasjer og overganger. Legg spesielt merke til overgangen fra Wiik til Broo i Cleaning The Dome etter 3:10, og det følgende breaket etter 3:22! Deilig uttrykksfullt, og smart samtidig. Trodde bare Bill Evans og Scott LaFaro var i stand til å gjøre slike ting.

Boom Boom avsluttes med en tolkning av Radioheads Pyramid Song. Radiohead og Pyramid Song har åpenbart en del kvaliteter ved seg som settes pris på blant jazzmusikere. Brad Mehldau har også tidligere tolket denne, og det er åpenbart et tegn på at dagens musikere søker i sin samtid for å finne låter man kan utnytte den gode melodien i. Både Miles og John Coltrane søkte i den retningen og fant frem til Tin Pan Alley-klassikere og filmmusikk i sin tid. Pyramid Song runder av Boom Boom på en flott måte. Den tilfører ikke albumet et nytt aspekt, men "oppsummerer" denne utgivelsen på en fin måte.

I dette albumet fungerer det abstrakte og det gjenkjennende side om side. Derfor kan Boom Boom være et bra sted å starte for de som trenger en inngangsport til samtidig jazzrelatert musikk i Norge og Sverige. Kjennere vil nok finne igjen elementer fra jazzhistorien, men det er nok bare puristene som vil finne Boom Boom sprikende. Den sterke kollektive identiteten denne skiva representerer har ikke har mange sidestykker. Den er preget av bevisste valg som gjennomføres veldig overbevisende, med en intensitet som hever låtene over Feet Music, og det meste som finnes der ute i dag.

Med Vandermarks liner notes friskt i minne og Glenn Miller Cafe en kort busstur unna, må jeg si at fremtiden ser veeeldig lys ut.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Orchestra Baobab - Pirates Choice

(World Circuit)

Afro-cubansk klassiker som endelig er tilgjengelig i sin fulle lengde.

Flere:

Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"
The Boy Least Likely To - The Law of the Playground