Beast Moans

Swan Lake

CD (2006) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Indieprog fra overflødighetshornet i Canada

Dette er musikk for mennesker som har blitt glad i artister som The Decemberists, Neutral Milk Hotel og Beirut.

Av Jan Olav Glette

Del på Facebook21.11.2006

Musikken på Beast Moans er anspent, nærgående intim inderlig, reflekterende og melankolsk - men samtidig lett å plystre til. Bandet heter Swan Lake, de er fra Canada og består av velkjente navn fra indie-scenen: Dan Bejar, Spencer Krug og Carey Mercer. De har for alvor vært med på å prege musikkbildet på denne siden av millenniet med henholdsvis Destroyer og The New Pornographers, Wolf Parade og Sunset Rubdown og Frog Eyes.

Dette er musikk for mennesker som har blitt glad i artister som The Decemberists, Neutral Milk Hotel og Beirut. Arcade Fire og David Byrnes vokal kan være andre treffpunkter. Vokalen veksler de tre på å ha ansvaret for. Alle har de pregnante stemmer som skiller seg skarpt ut fra både hverandre og den jevne strøm av indievokalister. Trioens høye, kvinende vokaler fra dypet av svelget gir musikken et karakteristisk preg. Den er brekkende og anspent, slik musikken også noen ganger er avspent og distansert. Bejar synger tidvis som en tidlig Bowie, og noen øyeblikk aspirerer til sistnevntes akustiske gitarspilling fra begynnelsen av karrieren. Og selvfølgelig også de vanlige bandene til denne trioen.

Melodiene er kaotisk fragmenterte. Musikken har preg av å være en form for musikalsk lekestue og et overskuddsprosjekt for de involverte: Utfreaka pop som samtidig er gjort med ambisjoner og pretensiøsiteten som preget senere halvdel av 1970-tallet. Men da mener jeg på en positiv måte.

Det er "spaca" synthlyder, folkaktig intellektuelle og vittige tekster, og vrengte gitarlyder. Låtene bader i reverb og ekko-effekter og egensindige orgeltoner. Her er eteriske partier, dundrende arpeggioer, kalde surrealistiske stemninger. Men også mer rett frem rock uten at det noen gang nærmer seg et A4 lydbilde. Det er svært enkelt å høre hvilket godt øre disse karene har for fengende melodier og musikalsk fremdrift. Beast Moans er vel omtrent så nærme som vi kan få dagens indie-band progrocken uten å bli Radiohead eller Mars Volta.

Alt i alt er dette nok en bekreftelse på den enorme vitaliteten og kreativiteten i den canadiske musikkscenen om dagen.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: