Koyo

Oddjob

CD (2003) - Amigo Musik / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Jazzscenen i Stockholm er stor.

Grammis-vinnende superband, men er de Sveriges beste?

Av Carl Kristian Johansen

Del på Facebook10.12.2003

Stockholmsbaserte Oddjob vant en Grammis for sitt selvtitulerte debutalbum i 2002. Koyo er altså det vanskelige andrealbumet, men ikke vanskeligere enn at de fikk en liten rundreise i Norge høsten -03 som følge av den. En anerkjennelse av Grammis-arten førte naturligvis med seg en del oppmerksomhet hjemme, og det blir regelmessig antydet at Oddjob er Sveriges fremste jazzband, i sterk konkurranse med Esbjörn Svensson Trio selvsagt.

Oddjob ble til i 1997 etter at Peter Forss, Per "Ruskträsk" Johansson, Goran Kajfes og Janne Robertson bestemte seg for å fortsette samarbeidet etter en turne med Eric Gadd. Daniel Karlsson har siden kommet til og gjort bandet komplett. Med erfaring som strekker seg over store deler av det etablerte svenske musikklivet fremstår Oddjob som et såkalt superband, med andre ord disse gutta vet hva som skal til. Og sant nok, dette er fem intelligente musikere og låtsnekkere i partnerskap som har full kontroll med sine aktiviteter.

Det er nettopp denne kontrollen som preger Koyo, på godt og vondt. Den virker svært gjennomarbeidet og solid, den vandrer gjennom elementer fra flere steder i jazztradisjonen, tar med seg en moderne beat, og fører musikken videre inn i et soul/jazz/rock-fusion landskap. Robertson på trommer og Forss på bass legger til grunn rytmen, og melodien føres videre av "Ruskträsk" på saksofoner, Kafjes på trompet og Karlsson på piano/wurlitzer. De fleste låtene sniker seg av gårde i et moderat og vuggende tempo, og er først og fremst behagelige jazza opplevelser.

Savnet etter avvik fra skjema og utskeielser fra Kafjes, "Ruskträsk" og Karlsson er ganske stort. De forekommer, men det er i et tempo som ikke tillater annet enn kontrollerte improviserte solopartier som såvidt har fremdrift. Tidvis kan det virke som om låtene er satt sammen av samples etter klipp og lim metoden, og det er veldig lett å definere hvert enkelt instrument i lydbildet. Denne oppbyggingen er litt vel streng. Samtidig streber musikken mot et varmt soulaktig sound, og de lykkes å nå fram dit selv om veien ikke består av direkte løssluppenhet. Koyo står i rak motsetning til den friimproviserte kulturen som hersker i store deler av den norsk-svenske samtidsjazzen.

Selv om det går veldig tregt, er Koyo en melodiøs liten tur som antagelig slår godt an i jazzsirkler i skandinavias byer. Det finnes ingen dancefloor-killere her, og det er en fornærmelse å kalle dette kaffebarjazz. Et sted midt mellom passer nok best, selv om slowjazzen har få scener å utfolde seg på, ihvertfall i Oslo.

Det er flere låter som er verdig flere runder i spilleren her. I Am Sailing utmerker seg på denne plata, Daniel Karlsson gjør en fabelaktig jobb på pianoet. Han er så melodiøs som bare Bill Evans og Brad Mehldau kan være, samtidig som låta fosser sakte fremover som bølger i sakte film. Kafjes tar en liten tur til venstre i improvisasjonsland, og Robertson holder en stødig flerrytmisk linje i midten. Oddjob på sitt beste!

Oddjob tolker også Kraftwerks Man Machine, og vi kan finne referanser til Miles på 60-tallet, samt 70-tallets fusion tendenser. Koyo er i det hele tatt en behagelig skive, men den byr ikke på mange utfordringer.

Å si at Oddjob er det beste jazz-Sverige har å by på for tiden er nok en overdrivelse. Men det er et bra band med et sikkert uttrykk, som har sluppet en god plate. Man kan ikke forlange mer enn det.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: