A Girl Called Eddy

A Girl Called Eddy

CD (2004) - Anti / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Brukes ved regnvær

Melankolsk regnværsdebut fra sterk stemme. Er det den moderne Dusty Springfield som tar en Beth Gibbons?

Av Pål M

Del på Facebook04.01.2005

A Girl Called Eddy er den melankolske og lettere anglofile damen Erin Moran fra New Jersey, som dro til England for lage sitt debutalbum A Girl Called Eddy. Med kun en EP i bagasjen fra før av (Tears All Over This Town, 2001) og erfaring som kordame for Simply Red, så er Moran et relativt ukjent blad. EPen fikk relativt bra kritikk de steder den kom ut, men A Girl Called Eddy er helt klart svenneprøven. Moran varmet dog opp for Josh Ritter tidligere i år på Garage, uten at jeg tror det ble gjort hard reklame for det.

Opptaket av plata ble gjort i Sheffield med svært god hjelp av ikke ukjente Richard Hawley (bl.a. Pulp) som nylig selv debuterte til svært godt omtale. Og anglofili er det mye av på A Girl Called Eddy, sammen med seksti- og syttitallsnostalgi, knallhardt retroimage, dunkle emolåter og bøtter med regnværsdager. Både coveret, stemmen til Moran og låtene gir raskt assosiasjoner til svunnet tid. Det er til og med er lagt inn litt vinylknitring på enkelte spor, for å få de ”riktige” stemningene. Men det er stemmen til Moran som jeg først legger merke til. En mørk, vakker og fyldig stemme som formelig smyger seg ut av stereoanlegget, og formidler både klassisk sødmepop og mer moderne indiepoptoner på en og samme gang. Moran høres ut som en forførerisk Dusty Springfield uten tempo det ene øyeblikket, for å tangere Beth Gibbons' sårhet i det neste.

Ikke alt går i 20 km/t på A Girl Called Eddy, men det er de rolige, triste og melankolske låtene (og tekstene) som dominerer sterkt. Moran skal selv ha uttalt at hun både elsker regnvær og at låtene er skrevet til regnet, og det er vel et relativt kraftig hint om bruksområdene for denne musikken. Med titler som Girls Can Really Tear You Up Inside og People Used To Dream About The Future er det ikke overfladisk positivisme som Moran står for, men ettertenksom og dypere tristhet. Heng gjerne på litt samlivsbrudd også, så er stemningen komplett. Det ytterst spennende med låtene på denne plata er også at et ganske vanlig emo-lydbilde er ekstra fyldiggjort med en myk og dekadent cocktail-nostalgia. Både stemmen til Moran og bruk av klang bidrar til dette, og gjør dette til noe mer enn bare en ny "deppe-plate" for de som måtte tro det. Moran drar ikke opp de samme stemningene som Beth Gibbons klarer både solo og med Portishead, men gjør sin egen greie både stemmemessig og stilmessig. Har du lyst til å oppleve en relativt unik og ny ”sound” er A Girl Called Eddy verdt å svinge ørene etter. Band som Senere og Ai Phoenix kan også være relevant sammenligningsmateriale med Morans plate, men begge bandene mangler det helt spesielle retrolydbildet og ikke minst en stemme som Morans.

A Girl Called Eddy holder jevn kvalitet plata igjennom, og jeg konkluderer med at hvis jeg skulle kjøpe en EMO-plate i år så finnes A Girl Called Eddy svært høyt oppe på listen. Men kjøper du denne plata, så ikke rull deg i for mange uker i strekk i kun melankoli, da. Det er fali' det.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: