Spiritual Non-Believers

The Last Hurrah!!

CD (2011) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Folk / Americana / Psykedelia

Spor:
Mother Nature
The Ballad of Billy and Lilly
Melodi Grand Prix 63

Referanser:
Van Dyke Parks
Gillian Welch
Jackson C. Frank

Vis flere data

Suggererende dronepop

Et fascinerende, nesten hypnotisk album.

Av Jon Vidar Bergan

29.08.2011

HP Gundersen er en av Bergens mest kjente produsenter, men har de siste årene hatt tre soloprosjekter. The Last Hurrah!! er en duo han har med en Heidi Torsvik, en unik kvinnelig vokalist. Låtene på Spiritual Non-Believers utgjør en fascinerende helhet, og inneholder flere temaer som glir over i hverandre på en sømløs, elegant måte.

Gundersen har tidligere vist at han ikke kan synge, og i The Last Hurrah!! benytter han den ukjente Torsvik, alias Heidi Goodbye, som har en lys, svevende, Victoria Williams-aktig stemme. Selv spiller han noe han kaller dronegitar (alternativt stemte akustiske gitarer, inspirert av Stephen Stills på CSNs Suite: Judy Blue Eyes), slidegitar og selvsagt favoritten steelgitar - tidvis i et vanvittig, nesten hypnotisk tempo.

Spiritual Non-Believers har bare tre låter, og den første er den vakre balladen, Mother Nature. Originalen har den norske trioen Oriental Sunshine, som bestod av gitaristen Rune Walle, en indisk sitarspiller og en kvinnelig vokalist. Dette er en fantastisk og suggererende versjon.

The Ballad of Billy and Lilly varer i en drøy halvtime og er en slags sangsyklus, à la Van Dyke Parks' Song Cycle fra 1968. Låta inneholder mange temaer – noen er fengende, andre er stemningsfulle eller monotone, og vi får noen lange instrumentalpartier. Teksten er basert på en mørk, fiktiv historie med drap og andre fæle ting. Noe av musikken her minner om indiske toner, andre om hillbillymusikk, eller americana-stilen til Gillian Welch.

Siste låt, Melodi Grand Prix 63, er nesten like kort som den første. Det er rask, fengende bossanova-pop med stemningsfull hawaiigitar, der Heidi Goodbye enten synger på italiensk eller fransk. Gebrokkent er det iallfall. Dette skal visst være en hyllest til Norges Grand Prix-historie.

The Last Hurrah!!, som er oppkalt etter en roman og film fra 50-tallet, har lagd et fascinerende, nesten hypnotisk album som har fått fortjent kjempekritikk i både Norge og utlandet.