cover

Starts and Ends

D'Sound

CD (2010) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Soul / Funkpop / Voksenpop

Spor:
Starts and Ends
Live Forever
Good Together
How Could I Forget
If You Dream
Almost Was Never (Interlude)
All of the Time
Audition
Almost Was Never
Take Me In
Losing It

Referanser:
Maria Mena
Des'ree
Bjørn Johan Muri

Vis flere data

Se også:
Doublehearted - D'Sound (2003)

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Fargeløst enfoldig

D'Sound lager nå intetsigende og banal voksenpop. Her er det lite som minner om spillegleden fra deres første plater.

Det er mulig det bare er meg som har blitt gammel og grinete, men på D'Sounds siste plate er det virkelig ikke mye å glede seg over.

For all del, jeg har hatt stor glede av D'Sound tidligere, og både Spice of Life (1996) og Beauty Is a Blessing (1998) appellerte stort til meg. På nittitallet var D'Sound et band som lagde fengende popmusikk, med en god dæsj funkelementer. Trioen fikk hits som Down on the Street, Smooth Escape og All I Wanna Do. Trommis Kim Ofstad og bassist Johnny Sjo dannet en stødig grunnmur for Simone Larsens kjølige vokal. Basslinja på Baby (sistesporet på Beauty Is a Blessing) er fortsatt noe av det lekreste jeg vet om, og måten Johnny Sjo legger akkorder for å kompe melodien, sier litt om hvor bra D'Sound kan være hvis de bare legger godviljen til.

Hva har skjedd siden den gang? Vel, dette: Kim Ofstad forlot bandet ikke lenge før Starts and Ends ble sluppet, og reduserte dermed D'Sound til en duo. Det merker man riktignok ikke så mye til, ettersom Ofstad spiller trommer på plata. Men musikken, den har gått fra å være passe kul til å bli drepende kjedelig.

Etter Beauty Is A Blessing har det egentlig bare gått én vei for D'Sound: nedover. Musikken deres kan pr. 2010 i beste fall karakteriseres som uinteressant, intetsigende og likegyldig voksenpop. De siste årene har Simone Larsen skrevet låter for Donkeyboy og Melodi Grand Prix-deltaker Bjørn Johan Muri. Hun greier å skrive radiovennlige poplåter for andre artister, så hvorfor lykkes hun ikke med å skrive spennende låter til sitt eget band? (Selv om jeg er tilbøyelig til å mene at Donkeyboy, D'Sound selv, og til en viss grad Bjørn Johan Muri kan puttes i samme bås av irrelevant og trygghetsfiksert popmusikk som tilfredsstiller P4-lyttere.)

Starts and Ends høres uendelig polert ut, og D'Sound formidler ikke det minste lille snev av spilleglede. Bandet hadde nok vært mer spennende dersom de hadde utfordret seg selv, og turt å eksperimentere litt mer musikalsk. Nå har de riktig nok utviklet seg fra funkinspirert pop til glatt voksenpop, men resultatet er fryktelig kjedelig. Tekstene har ikke veket et eneste skritt vekk fra hjerte/smerte-problematikken som i alle år har vært basis for låtene deres. Her er ingen utfordringer eller spenningsmomenter, bare klisjé etter klisjé.

Audition er det grelleste eksemplet på at bandet antagelig glir rett inn på spillelistene til radiostasjoner som spiller banal og uvesentlig popmusikk. På denne elektropregede discolåta er det ikke mye som minner om godlåtene D'Sound lagde på sine første plater.

Med Starts And Ends blir det pinlig klart at D'Sound er blitt et band fullstendig blottet for lekenhet. Musikken de lager er enfoldig og fargeløs. Jeg håper at Simone Larsen og Johnny Sjo en gang i framtiden skal greie å utfordre seg selv, og skape mer underholdende og dristig musikk enn de gjør på Starts And Ends.

Foreløpig er det langt igjen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Funeral Diner - The Underdark

(Alone Records)

Med The Underdark har emosjonell hardcore fått sin Sgt Pepper!

Flere:

M.I.A. - Arular
Le Corbeau - Moth on the Headlight