cover

The Definitive Collection 1938-41, Vol.1

Robert Normann

CD (2003) - Normann / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Gitarjazz / Standards / Swingjazz

Spor:
Sweet Sue
Flat Foot Floogie
Laughing at Life
Nobody's Sweetheart
Moon Glow
I Found a New Baby
I'm Coming Virginia
After the Ball
Farewell Blues
Swingtime In the Rockies
Lady Be Good
Someday Sweetheart
I'm Gonna Sit Right Down
Opus 5
Sonny Boy
Tutti Frutti
Rhythm Is Our Business
I Can't Give You Anything But Love

Referanser:
Django Reinhardt
Cab Calloway

Vis flere data

Se også:
The Definitive Collection 1942-54, Vol.2 - Robert Normann (2003)
The Definitive Collection 1950-71, Vol.3 - Robert Normann (2004)
The Definitive Collection, Vol.4: The Harry Lime Theme - Robert Normann (2005)
The Definitive Collection, Vol.5: Django - Robert Normann (2006)
Shine - Robert Normann (2006)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


En sammenhengende lytterglede

Et stykke kulturhistorie - Robert Normanns musikk gjenoppstår i oppusset lyddrakt.

Uten fanfare og større fakter bedriver det lille Normann Records et betydelig stykke kulturhistorisk arbeid gjennom sine retrospektive utgivelser av eldre norsk populærmusikk. Tidligere i 2003 kom deres store Vidar Sandbeck-pakke med over 100 spor fra NRK-arkivene. Nå foreligger et større prosjekt, nemlig de kronologisk utgitte, komplette innspillingene til vår store jazz- og populærgitarist Robert Normann (1912-98).

Vi skal la de biografiske detaljene rundt Normanns liv og karriere ligge i denne sammenheng, og henviser til de fyldige heftene som følger hver CD. Vi skal i stedet gå inn på hver enkelt plate og se hva de inneholder. Dette er ferske remasteringer og nydigitaliserte opptak, og må ikke forveksles med Hot Club Records' fem LPer fra seint 1980-tall. Den nye utgivelsen er satt i stand med utgangspunkt i de penest oppdrivelige eksemplarene av de tildels svært sjeldne 78-platene med Normann fra 30- og 40-tallet. En sammenligning med Hot Club sine opptak viser at lydkvaliteten på det nye settet representerer en klar forbedring, men det må raskt føyes til at Hot Clubs pionèrprosjekt fortsatt må regnes blant de mest ambisiøse prosjekter innen norske jazz-retrospektiver. Forøvrig vil jeg poengtere at Normann-utgivelsen har lagt seg på et fornuftig grensesnitt hva lydens autensitet satt opp mot "rensing" av originalopptak angår. Den moderne trenden med å rense og digitalisere med alskens bits og megabytes kan gå for langt i å illudere lydperfeksjon. Helt rensede og lytefrie 60-70 år gamle opptak reformatert til stereo uten en audibel antydning av så gamle opptaks rette alder (som Columbias ferske tre CDers Sinatra-utgivelse) virker nesten mot sin hensikt, løst fra sin teknisk-historiske kontekst som de dermed blir. Normann-opptakene har beholdt et nødvendig preg av den tekniske innspillingssituasjonen, slik at vi får et romlig preg om musikken - et gjenklang av det faktum at her var et knippe mennesker til stede i et studio på et bestemt tidspunkt i historien, prisgitt en teknologi som satte sitt preg på opptaket utfra de begrensninger og muligheter den bød på.

En rekke ildsjeler har vært involvert i dette prosjektet. Jeg vil her nevne særskilt de samlere og entusiaster som har lånt ut platene sine til denne "nyversjonen". Folk som Vidar Vanberg og 78-kongen Olaf Schjerven. Uten entusiastiske privatpersoner og ivrige samlere ville store deler av norsk populærkultur vært forsvunnet for godt. Den styrtrike oljenasjonens kollektive hukommelse er avhengig av karer som disse. Det offentlige ansvar for å dokumentere de populære "folkelige" kulturuttrykk har utvist stor svikt på en rekke felter. Normann Records og andre beslektede initativer i samarbeid med samlere og ildsjeler utgjør et stor, dessverre lite synlig nettverk i den daglige kultursikring i vårt dessertgenerasjonsstyrte bløtkakerike.

Åpningsplata er en sammenhengende lytterglede. Den Django Reinhardt-inspirerte musikken til Normann i den tidlige fasen av karrieren er fortsatt det "sound" han er mest berømt for, og rettelig så. Dette er meget iørefallende og behagelig musikk. Sammenligningene med Reinhardt gjennom årene er selvsagt for nordmannen, men den holder så det monner. Mye av Normanns spill på disse 60-70 år gamle opptakene er av til tider virtous karakter og smyger seg rett inn i øret og rytmefoten. Du tar deg selv i å plystre med etter første refreng - gang på gang. Den typen hot jazz Normann og gruppene hans utøver her må ha virket passe eksotisk på et norsk restaurantpublikum på tredvetallet, men jeg innbiller meg at den må ha kastet et skjær av internasjonal mellomeuropeisk sofistikasjon over aftenen på byen. Tatt hver for seg må de originale 78-platene, utgitt sporadisk over en årrekke, virket som eksotiske "novelties" i en ellers mager datidig norsk jazzplatekatalog. Stilt etter hverandre i kronologisk rekkefølge, som her, danner de derimot et imponerende korpus.

Volum I inneholder opptak fra perioden 1938 til 1941, og dokumenterer Normann i samspill med en rekke besetninger. Sweet Sue, Flat Foot Floogie, Laughing at Life og Nobody's Sweetheart er alle fra 5. desember 1938, fengende Django-inspirerte hot jazz-numre med Betty Moe på særpreget vokal. Artig å høre bandet utfolde seg i den velkjente Flat Foot Floogie (With the Floy-Floy), en novelty-klassiker som umiddelbart bringer tankene til Cab Calloway. Dette er historisk viktige opptak, ikke bare dokumenterer de Normann for første gang, de fire sporene regnes blant jazzhistorikere som Norges første, i ordets egentlige betydning, jazzopptak. Disse fire kuttene, samt Moon Glow og I Found a New Baby (24/3-39) er med Freddy Valier & String Swing, en samspilt og velklingende gruppe med gjennomført smakfulle arrangementer til alle numrene. Særlig Normanns gitar og Arild Iversens fiolin får briljere.

Neste band ut er Oslo Swingklubbs Band med Jaques Butler. I’m Coming Virgina dokumenterer Robert Normann i samspill med vår store trompeter Rowland Greenberg og en annen stjernetrompet, Jack Butler. Besetningen er nå økt til et lite orkester, 9 mann mot Freddy Valier-bandets 6. Låta har et fint, sløyt basskomp og lar trompetene dominere solopartiene. Vi hører ikke mye til Normanns gitar på kuttet, men vår mann er mer hørbart til stede hos Jack Butler & His Swing Patrol i et opptak fra 1940, After the Ball, hvor Butler synger og Carl Engstrøm trakterer klarinett. Normann har en solo og selveste Gunnar Sønstevold (blant annet mye profilert komponist for film, sammen med kona Mai scoret han flere av Arne Skouens filmer) sitter på pianokrakken.

Gruppa String Swing var en kvartett bestående av Normann, Arild Iversen, Finn Westbye og Fred Lange-Nielsen. Ti spor finnes her fra tre studiobesøk i 1940 og '41. Dette er nærmest den rene showcase for Normanns virtousitet. Han innleder på Farewell Blues og høres etterhvert i «gitarduell» med Finn Westbye. Swingtime In the Rockies er mer tradisjonelt basskomp-orientert, mens Lady Be Good er å høre i en nesten ugjenkjennelig versjon hvor arrangementet har sterk slagside mot fiolinimprovisasjon og et hardt gitarbeat på rytmesida. Midtveis får vi et drivende gitarsoloparti ved Normann/Westbye. Someday Sweetheart er en personlig favoritt, rett og slett en nydelig arrangert og framført versjon.

CDens 6 siste spor dekker to besøk i studio, juni og oktober 1941. Dette var under okkupasjonen, en periode med mye aktivitet på den tross alt beskjedne norske jazz-scenen. Husk at dette var "entartet" musikk, og måtte balansere nøye på linja mot hva nazi-okkupantene tolererte av anglo-amerikansk dekadense i kulturen i sitt tusenårsrike. Hvis noe kan kalles en standard her, må det være I’m Gonna Sit Right Down. Mens den Charlie Shavers-arrangerte Opus 5 utmerker seg gjennom Lasse Herlofsons vibrafon og et sikkert spill av de nå 5 i besetningen på noe som for undertegnedes øre høres ut som teknisk vanskelig spill. Oktober '41 opptakene består av Al Jolson-kjenningen Sonny Boy (og Arild Iversens fele høres nesten til å ville imitere Jolsons stemme - ikke verst!), lettvekteren Tutti Frutti en fengende Rhythm Is Our Business og I Can't Give You Anything But Love. Fire lette, glade numre som å ha varmet beundrerne i en mørketid. Disse fire er platas mest rendyrkede "entertainments" og dokumenterer samtidig bandets musikalitet og profesjonalitet. Dette er lyden av karer som vet hva de kan og lar oss få høre det.

En naturlig avrunding av Vol. I i dette velkomne prosjektet som lover svært godt for fortsettelsen. De som ikke klarer å vente på de kommende CDene kan "sniklytte" på Hot Club-LPene , men ikke bruke dem som påskudd for å la være å følge opp dette løftet fra Normann Records. Alle med den minste interesse for vår nasjonale populærmusikks historie anbefales varmt å investere i disse utgivelsene.

Det er bare å ta hatten av for Normann Records - de har gjort det igjen!

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo