cover

Fragile

Yes

CD (1971) - Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Symfonisk rock / Prog / Klassisk

Spor:
Roundabout
Cans and Brahms
We Have Heaven
South Side of the Sky
Five Per Cent for Nothing
Long Distance Runaround
The Fish (Shindleria Praematurus)
Mood for a Day
Heart of the Sunrise

Referanser:
Jethro Tull
Gentle Giant
Nektar
Genesis
King Crimson
Mike Oldfield
Rush
Pink Floyd
Emerson, Lake & Palmer

Vis flere data

Se også:
The Yes Album - Yes (1971)
Close To The Edge - Yes (1972)
Relayer - Yes (1974)
Going for the One - Yes (1977)
Drama - Yes (1980)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


En udødelig klassiker

Yes var svært aktive gjennom hele 70-tallet, men det var i løpet av perioden 71-73 de for alvor hadde medvind i seilene.

Etter suksessen med The Yes Album i 1971 ble keyboardist Tony Kaye bedt om å gå, og ble kort tid etter erstattet av den klassisk skolerte tangent-virtuosen Rick Wakeman. Selv om Kaye var en god musiker, havnet han mer i skyggen etter at Steve Howe gjorde sitt inntog. Howe gjorde litt mer ut av seg enn sin forgjenger, Peter Banks, og enden på visa ble at han dannet gruppa Badger, som egentlig aldri førte noe sted.

Wakeman forlot The Strawbs før han ble med i Yes, og hadde allerede før det blitt en anerkjent studiomusiker etter samarbeid med blant andre Lou Reed og Elton John.

Det gikk ikke lang tid før bandet gikk i studio, og den aller første låta det nye ensemblet gjorde, var en ti minutter lang versjon av Paul Simons America, som senere også havnet som bonusspor på den remastrede og forlengede nyutgivelsen av Fragile som kom for et par år siden.

Fragile blir regnet som markeringen på starten av deres gyldne æra, og det var med denne besetningen de gjorde Close to the Edge senere dette året. Albumet er også det første i en lang rekke som prydes av Roger Deans utmerkede cover-kunst, i tillegg til bandets logo. Frontcoveret viser en liten klode, som på baksiden er i ferd med å falle fra hverandre. Kanskje symbolsk for bandets syn på jordas utvikling? Ikke godt å si, men tittelen burde nok gi en liten pekepinn.

I likhet med Yours Is No Disgrace fra The Yes Album er den akustiske gitaren også svært hyppig brukt på dette albumet. Allerede noen få sekunder inn i Roundabout setter Howe i gang den alltid like deilige introen sin, og innleder med det en av bandets største hit'er noensinne. Bassen til Chris Squire groover noe helt vanvittig, og Bruford er enda tightere enn sist - hvis det er mulig. Howe beholder den akustiske gitaren nesten hele låta gjennom, med unntak av noe rytmegitar under midtpartiene, og støtter opp om Wakemans virile tangent-traktering. Jon Anderson er den samme gamle, men synger nok bedre på Fragile enn på de foregående utgivelsene. Bruken av perkusjon gir det hele en ekstra spiss omtrent midtveis i låta. Roundabout er selvskreven på en Yes-konsert, og er vel bortsett fra Owner of a Lonely Heart (fra 90125, 1983) bandets kanskje aller største hit. Den ble nærmest ihjelspilt på radio, og albumet havnet på Topp Ti-listene i USA.

Alt i alt er det faktisk kun fire ordentlige og fullverdige kutt på Fragile. Hvert enkelt medlem fikk mulighet til å gjøre noe eget på skiva. Første bidrag ut er Wakemans rearrangerte utdrag av Johannes Brahms 4. Symfoni i E-moll, titulert Cans and Brahms, og fungerer som en introduksjon av det nye medlemmet. Vel var mannen kjent fra før, men han bidro til å fastsette bandets musikalske standard i det han begynte å innlemme klassiske elementer inn i den progressive rocken.

Andersons bidrag heter We Have Heaven, og er vel egentlig ikke stort mer enn en enkelt akkordbasert kassegitar, trommer og et hav av stemmer, som alle tilhører Anderson selv. Mannen har bestandig vært flink til å krydre musikken med flerstemte vokallinjer, fremført sammen med hovedsakelig Howe og Squire.

South Side of the Sky er en åtte minutter lang sak som i ettertid har blitt nærmest fullstendig glemt, og det til tross for at den er langt fra noe svakere enn de øvrige kuttene. Fansen har tigget og bedt om denne låta live, men fånyttes. Så vidt undertegnede vet er den ikke blitt fremført andre steder enn i studio, men jeg kan jo selvfølgelig ta feil.

Dette er dessverre en av de glemte Yes-klassikerne, selv om jeg er sikker på at de aldrende prog-rockerne fremdeles vet hvordan den går. Wakemans grand piano gir låta et elegant preg, der den ellers fremstår som en smule heavy. Tidløse stykker med klassisk piano utgjør en solid del av South Side of the Sky, men likevel havner den litt i skyggen av for eksempel Roundabout og Heart of the Sunrise. Disse to låtene ble satt sammen av bandet allerede på deres første øving med Wakeman, men han ble aldri kreditert som låtskriver på disse, grunnet kontraktkluss.

Den sterkt jazz-influerte Bill Bruford fikk også mulighet til å prøve seg, og hans Five Per Cent For Nothing er vel kanskje det snåleste som har havnet på en Yes-utgivelse. Meningen bak den trettifem sekunder korte snutten er ikke god å finne, men den er i hvert fall "underholdende" nok å høre på. Det kan virke som om dette bare er ting som ble innspilt vilkårlig i studio, men det samsvarer liksom ikke helt med det Yes dreier seg om, selv om det er eksperimentelt så det holder.

En ny live-ener kommer i form av Andersons Long Distance Runaround, som igjen byr på litt snålere takter fra mannen. Låta går i normal fjerdedels-takt, men Bruford vrir litt om og spiller 5/8-del, med skarptromme-slagene på det femte slaget i hver takt. Briljant! God progressiv musikk trenger ikke nødvendigvis å inneholde masse intrikate partier, får vi her klart og tydelig bevist. Det er så mye mer man kan gjøre med musikken, som for eksempel det kara har gjort her; å simpelthen sette uvanlige taktarter inn i ei relativt streit låt.

The Fish (Shindleria Praematurus) er en sak signert Squire, og består av 7/8-dels tromming og flere lag med kunstnerisk bass. Denne ble sammen med Long Distance Runaround inkludert på den triple live-LPen Yessongs fra 1973, men da i en noe utvidet versjon. Chris Squire var en av de første bassistene som begynte å bruke wah-wah pedal i musikken sin, og den er fremdeles i bruk i dag. Fra begynnelsen av utviklet han sitt eget, litt råe sound, og den trofaste Rickenbacker-bassen som var nærmest obligatorisk i 60- og 70-åra er fremdeles i bruk den dag i dag.

Mood for a Day er Steve Howes bevis på hva han kan, og også denne blir fremdeles trukket inn i live-settet. Den tre minutter lange gitar-snutten har etter hvert blitt en klassiker, og bare en dråpe i havet av uforglemmelige Yes-komposisjoner. En magisk versjon er å finne på blant annet live-DVDen Symphonic Yes, som ble utgitt i etterkant av Magnification (2001).

Fragiles grand finale er den nærmere elleve minutter lange Heart of the Sunrise, som altså ble skrevet på bandets første øving med Rick Wakeman. Det er imponerende at noen kan skrive en såpass gjennomført god komposisjon sammen så tidlig i karrieren, men dette beviser bare hvor begavede medlemmene er. Andersons tekster har bestandig vært mildt sagt sære, i likhet med mannen selv, men likevel ikke mindre vettuge enn det andre som ble ført i pennen av for eksempel Jethro Tull da de var aktuelle med Thick as a Brick på samme tid. Jon Andersons svevende lyrikk har i ettertid blitt nok en av de mange særegenhetene til Yes.

Yes' glansdager begynte for alvor med Fragile, og det skulle bare gå litt over et halvt år før de ga ut en ny LP; deres sterkeste album noensinne.

comments powered by Disqus

 



John C
2006-10-31South Side of the Sky

Kudos to Herr Lunde for an excellent and informative review of a pathbreaking LP. 'Fragile' may have its ups and downs, and it is more fragmented than later Yes material, but it contains some of the most inspiring pieces of music I listened to in my youth ('Awaken' on 'Going for the One' perhaps being the most inspiring, but that's another story). I agree completely with the reviewer that 'South Side of the Sky' has been undeservedly - and foolishly - neglected. It has always been one of my favourite Yes tracks. Steve Howe's guitar lines on it contain so much fire and energy that the listener can't help been moved. For that matter, Tool fans also might like to note that Tool's guitarist Adam Jones has openly acknowledged his passion for 1970s Yes, not least by sneaking a little riff from the intro to another track from 'Fragile' - i.e. 'Roundabout' - onto the end of one of the tracks on 'Lateralus' ('Parabola'?). And any musician that hasn't listened to the long intro to 'Heart of the Sunrise' on 'Fragile' doesn't know what delights s/he has lying in store. Bill Bruford's drumming will send shivers down the spine of anyone with one. So, buy! Buy now! Buy more! And, Listen! (Which reminds me... What about a review of 'Relayer' soon? )

Håvard Lunde
2006-11-01thanks...

Hopefully, that won't take long. Thanks a lot!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo