cover

Marlene Dietrich With the Burt Bacharach Orchestra

Marlene Dietrich

CD (2007) - Bureau Buskies / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Storband / Cabaret / Vaudeville

Spor:
Makin' Whoopee
One For My Baby
I Can't Give You Anything but Love
Falling in Love Again
You're the Cream in My Coffee
Kisses Sweeter Than Wine
I've Grown Accustomed to Her Face
Cherche la rose
Das Lied ist aus (Frag nicht, warum ich gehe)
Je tire ma révérence
I Wish You Love
My Blue Heaven
Look Me Over Closely
The Laziest Gal in Town
Honeysuckle Rose
Déjeuner du matin
Another Spring Another Love
Go 'way From My Window
Marie, Marie
Lili Marleen

Referanser:
Judy Garland
Marilyn Monroe
Liza Minelli
Frank Sinatra

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Makin' Whoopee

To verdensstjerner og en skranglete produksjon. Fint blir det likevel.

Marlene Dietrich hadde aldri vunnet Idol. Selv den mest middelmådige Idol-deltaker hadde uten problemer gått minst to ganger utenpå Hollywood-legenden hva sangteknikk og størrelse på register angår. Imidlertid var Dietrich i besittelse en kvalitet som synes å være konstant mankovare hos samtlige Idol-deltakere: Utstråling. (Man kan argumentere for at de fleste Idol-deltakere er født med permanent, kronisk innstråling, men den diskusjonen skal vi la ligge her.) Denne, satt sammen med en intens tilstedeværelse, både på scene og film, samt en nesten skremmende arbeidsmoral skulle vise seg å være en vinnende kombinasjon. En filmstjerne, en av de få som virkelig har gjort seg fortjent til denne tittelen, var dermed født.

Dietrich er nok først og fremst husket for sin filmkarriere, og da kanskje spesielt for hennes fremstilling av kabaret-sangerinnen Lola-Lola i filmen The Blue Angel fra 1930. Etter flere tiår på The Silver Screen gikk Dietrich etter hvert over til å jobbe nesten utelukkende som kabaret-artist, med en rekke suksessfulle show verden over. Karrieren hennes fikk et ekstra løft da hun på midten av 50-tallet inngikk et samarbeid med komponist, arrangør og dirigent Burt Bacharach. Sammen med den nesten 30 år yngre Bacharach utviklet hun en konsert, eller kanskje retter sagt et konsept, som etter hvert skulle motta en nærmest unison hyllest verden over, fra Berlin til London, via Warszawa til Tel Aviv. Konserten var alltid den samme hver eneste kveld, helt ned til Dietrichs introduksjon av de enkelte låtene, alle detaljer nøye innøvd, raffinert og forfinet gjennom en nesten pinlig nøyaktig prøveperiode. (De stakkars musikerne var, i følge Bacharach selv, ofte nesten for slitne til å holde instrumentene når teppet endelig gikk opp.) Reaksjonen fra publikum var også alltid den samme. Total, nesegrus tilbedelse.

Det ble etter hvert gjort opptak av en rekke av disse konsertene, nå gitt ut under tittelen Marlene Dietrich with the Burt Bacharach Orchestra. Dietrich synger her ikke uventet et knippe sanger hentet fra hennes lange karriere på scene og film, og er, som platas tittel avslører, akkompagnert av The Burt Bacharach Orchestra. Bacharach er her selv dirigent. Sett i lys av dette fremstår det som noe merkelig at ingen av sangene på plata er skrevet av Bacharach selv, og platas tittel kan nok med dette virke noe forvirrende, særlig i og med at det jo nettopp er som komponist Bacharach hovedsakelig er kjent. Allikevel, samtlige låter på plata er kreditert andre mer eller mindre ukjente komponister, og platekjøpere med et ønske om å høre Dietrich synge Bacharach, kommer utvilsomt til å bli skuffet. For oss andre er det heldigvis mye å glede seg over.

Plata åpner med det som utvilsomt er verdens mest hardtslående versjon av Makin' Whoopee, en hyllest til kjærligheten, i senere år kanskje mest kjent i Michelle Pfeiffers særdeles innsmigrende versjon, da for anledningen plassert på toppen av et flygel i filmen The Fabulous Baker Boys. Dietrich gir oss imidlertid en noe annerledes versjon av standardlåta, og etter endt gjennomlytting føler man seg mest som om man har blitt slått i hodet med et valentinskort, for å sitere en annen Hollywood-legende, nærmere bestemt Christopher Plummer. (For ordens skyld, Plummer snakket her ikke om Dietrich, men refererte til sitt samarbeid med Julie Andrews under innspillingen av Sound Of Music.) For de med Pfeiffer på flygelet friskt i minne, kan Dietrichs versjon virke noe brutal. Men, har man først kommet seg etter denne noe brå overgangen, er det, som tidligere nevnt, mye å glede seg over.

Bacharachs rytmeseksjon og deres calypsorytmer fungerer her nesten bare som et supplement til vokalen, der Dietrich nærmest spytter ordene ut i takt med blåserekken. Teksten til Makin' Whoopee er skrevet fra en manns ståsted, noe den har fått lov til å fortsette med i Dietrichs versjon. Dette skal også vise seg å være talende for resten av plata, hva tekstene angår. Dette er imidlertid et grep som faller svært heldig ut, og som fremstår som svært passende, kanskje spesielt med tanke på Dietrichs uvanlig mørke stemme.

Dietrichs mest kjente sang, Falling in Love Again dukker selvsagt opp i løpet av plata. Hentet fra den tidligere nevnte The Blue Angel, var sangen i stor grad med på å gjøre henne kjent tidlig på 1930-tallet. Linken mellom Dietrich og nettopp denne sangen ble så godt etablert i publikums bevissthet, at den til slutt tok form av en musikalsk signatur, sunget på konsert etter konsert etter konsert etter konsert. Ryktene vil ha det til at Dietrich selv etter hvert hatet sangen. Allikevel, her er den altså, kun akkompagnert av Burt Bacharachs fantastiske pianospill. Kanskje nettopp fordi den er en av hennes aller mest kjente sanger, blir den også platas aller største skuffelse. Dietrich virker her mest av alt opptatt av å bare få sangen overstått, av å komme seg gjennom noe som for henne er lite annet enn et pliktnummer, og hun avslutter det hele etter kun et vers og et refreng.

Heldigvis skal det ikke ta lang tid før Dietrich igjen er tilbake i toppform, da med noe i alle fall jeg er fristet til å kalle den ultimate versjonen av Kisses Sweeter Than Wine. Hun høres her ut til å ha hentet fram karakteren fra The Blue Angel, og viser seg her fra sin mest forføreriske side. Skulle et eneste sete i salen være tørt etter siste takt, er det i alle fall ikke hennes feil. Pfeiffer på toppen av det flygelet kan bare gå og legge seg!

Som nevnt tidligere var samarbeidet mellom Dietrich og Bacharach svært suksessfullt, og sammen gjorde de konserter verden over. Dette gjenspeiles også i plata, og er, kanskje overraskende, med på å trekke helhetsinntrykket av plata nedover. Samtlige låter på stammer her fra ulike innspillinger, gjort på forskjellige konsertscener. Ut fra disse er det så i etterkant gjort et utvalg sanger, som så er "sydd sammen" til en helhet. Dessverre er dette arbeidet så dårlig utført, av en tilsynelatende nesten inkompetent produsent, at man faktisk etter hvert blir mer opptatt av å lytte etter feil i produksjonen enn til selve musikken. Det som kunne ha vært en maktdemonstrasjon av rang fra to av det 20 århundrets største artister, drukner rett og slett i teknisk dårlig håndverk.

Kanskje mest talende i så måte er overgangen mellom de ulike låtene. Flere ganger gjennom plata avsluttes et spor med et til to sekunder av den neste låten i settet. Denne kuttes raskt, og vi kastes brått inn i platas neste låt. Dette blir etter hvert et stort irritasjonsmoment hvis man prøver å lytte til plata som helhet, da dette i stor grad ødelegger lytteopplevelsen. Det hjelper heller ikke at trakclista på plata ikke følger set-lista fra den aktuelle konserten slavisk, slik at det er ofte er intet samsvar mellom neste låt på plata, og sangen vi nettopp hørte noen sekunder av. Ekstra irriterende blir dette når man vet hvor lett denne feilen kunne vært utbedret, med selv det enkleste lydredigeringsprogram. Produksjonen fremstår med dette som amatørmessig, til tross for en relativt god lydkvalitet.

Marlene Dietrich var aldri noen stor vokalist. Med en hard, nærmest maskulin, klang i stemmen, og et mildt sagt begrenset register hadde hun aldri vunnet noen konkurranser i sangteknikk. Men en god sanger? Ja, så absolutt. Hennes største styrke som i så måte lå i hennes evner som formidler, i hennes evne til å få et samlet publikum til å tro på det hun sang, og, ikke minst, føle at hun personlig henvendte seg til hver enkelt av dem. I Burt Bacharach fant hun en ytterst talentfull orkestrator og komponist som lot henne gjøre ting på sin måte, og lot filmstjernen Marlene Dietrich komme til sin rett. Resultatet? En nærmest ufeilbarlig orkestrering, gjort av en av våre store moderne mestere, og en glitrende prestasjon fra en av våre første, og største filmstjerner. Med dette virker det svært så underlig at disse opptakene har fått en så dårlig, nærmest respektløs behandling av sine produsenter som den her har fått. Allikevel, selv den mest inkompetente produsent klarer ikke å skjule at kombinasjonen Marlene Dietrich og Burt Bacharach kan oppsummeres med ett, og bare ett ord: Fantastisk!

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo