cover

A Line of Deathless Kings

My Dying Bride

CD (2006) - Peaceville / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Goth / Prog

Spor:
To Remain Tombless
L'Amour Detruit
I Cannot Be Loved
And I Walk With Them
Thy Raven Wings
Love’s Intolerable Pain
One of Beauty's Daughters
Deeper Down
The Blood, the Wine, the Roses
Deeper Down (bonusvideo)

Referanser:
Candlemass
Paradise Lost
Green Carnation
Tiamat

Vis flere data

Se også:
The Dreadful Hour - My Dying Bride (2001)
Songs of Darkness, Words of Light - My Dying Bride (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Skjønnhetens sønner

Englands mest seiglivete brud returnerer. To år er gått siden forrige album, og bandet fortsetter å levere kvalitet.

Et nytt My Dying Bride-album er ikke til å kimse av. Dette bandet har helt siden debuten i 1990 gjort seg særdeles bemerket innenfor den melankolske og nedstemte metallen, og har vel aldri egentlig levert ei direkte dårlig skive, selv om den til tider vågale (men likevel geniale) 34.788%... Complete! fra 1998 fikk mer lunkne mottakelser her og der.

A Line of Deathless Kings er britenes 11. studioalbum, og byr på ni låter i mer eller mindre velkjent stil. My Dying Bride er et band som aldri har levert det man kan kalle tradisjonelle låter, med tanke på oppbygning og arrangement. Til tider blir et og annet parti repetert kanskje litt mange ganger, for så å bli avløst av noe helt annet, som for eksempel litt mer svevende saker. Variasjon er en tilbakevendende faktor i bandets musikk, og materialet blir aldri verken stillestående eller kjedelig. Vokalist Aaron Stainthorpe er en mester i å fremheve det triste og "sørgelige" der det trengs, legger genuin følelse i musikken, og er visuelt sett en teatralsk og karismatisk frontfigur på scenen.

Med et blytungt riff i 6/8-dels takt innledes den drøyt timelange skiva, og To Remain Tombless bekrefter at bandet ikke har forandret seg i det hele tatt siden Songs of Darkness, Words of Light (2004). Riffet buldrer kontinuerlig gjennom både intro og vers frem til rundt 1:13 ut i låta, da det hele stopper opp i noen få sekunder, for så å fortsette med et enda tyngre riff. Etter hvert bygges det opp en mer vers-refreng-vers-refreng-aktig struktur i låta, men uten at det blir direkte tradisjonelt.

Gitarsoloer hører med til sjeldenhetene i bandets låter, men siden de tilsynelatende tungsindige britiske gentlemen kompenserer med slik variasjon og melodisk briljans (som de jo bestandig gjør) er savnet overkommelig. Det eneste skuffende må være at Stainthorpe ikke synger spesielt bra på denne. Jeg er sikker på at den mest innbitte fansen helt sikkert ikke deler mitt synspunkt på dette, men jeg synes mannen faktisk synger kjedelig også lenger utover skiva.

Oppturen er et faktum idet L'Amour Detruit følger opp åpningskuttet, og det med et riff som tar en med tilbake til det noe eldre My Dying Bride. Låta i sin helhet bringer tilbake minner fra både Turn Loose the Swans og Like Gods of the Sun; kanskje to av bandets aller mest geniale plater. Mellom disse kom også The Angel and the Dark River (1995), som etter min mening er den ubestridte klassikeren i katalogen, med bl.a. The Cry of Mankind og Your Shameful Heaven som lokkemiddel. I likhet med et par andre låter på A Line of Deathless Kings er L'Amour Detruit drøyt ni minutter lang, og tåler i all sin prakt sammenligning med resten av de absolutte høydepunktene i bandets diskografi.

Lydmessig er det ikke store forandringer å spore i forhold til tidligere. Gitaristene Andrew Craighan og Hamish Glencross er seg selv like med sine tungt nedstemte gitarer, og også bassist Ade Jackson gjør seg bemerket ved et par anledninger. Sarah Stanton er for meg et nytt bekjentskap bak tangentene, og The Prophecy-trommis John Bennett bidrar som session-medlem siden Shaun Taylor-Steels ikke var i stand til å gjennomføre innspillingen selv (grunnet en ankel-skade). Steels sluttet i bandet i oktober, men noen erstatter er så vidt jeg vet foreløpig ikke funnet.

A Line of Deathless Kings føyer seg glatt inn i den etter hvert lange rekken av mektige My Dying Bride-skiver, og selv om det finnes svakheter her og der, er det høydepunktene som står igjen.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kloster - Coastal Research - ideas, drafts and sketches recorded by Kloster

(Between Clouds / Washington Inc.)

Fredfulle bønner fra Danmark: Kloster innbyr til 40 minutter med sjelefred og åndelig styrke. Og ikke minst vakker musikk.

Flere:

The Machines - Stereotypes
Side Brok - Høge Brelle