cover

In Great Shape

The Beatnik Filmstars

CD (2006) - Track & Field / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Indierock / Lo-fi / Elektronika / Britpop

Spor:
Really Quite Bizarre
(Play That) Wonky Music (White Boy)
Milkshake (Featuring the E Numbers)
Supremer Queener
Sha La La La La La La (No Rok)
It's Not What You Know
Amazing Sense of Style
Cut em Up (Stitch em Up)
...And Here’s One I Made Earlier
Do You Know Who I Am?
The Radness of King Anders
Ocean Breeze
Seven Years
Hipshakers and Acrobats
I Thought I Was Shot At in a Drive By Shooting
I Eat Healthy Food
Cracked Your Code, Mate
Go Home! This Life Is Killing You
When You're Dead
The Greatest of Minds
Sub D-d-d-d-d-disco
Just For One Day
World-Wide Fashion Crisis 1998

Referanser:
Flatmates
Guided By Voices
The Fall
Pavement
Teenage Fanclub

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Lekne beatniker fra Bristol

Wonky musikk fra Andrew Jarrett - åtte år siden sist vi hørte fra denne gjengen.

Tålmodigheten min ble satt på prøve fra første stund etter mitt første møte med Beatnik Filmstars.

Greit nok at CDen er en dobbel LP i gammeldags forstand, med 23 låter fordelt på drøye 52 minutters spilletid. Åpningslåten som vanligvis skal få deg med på hugget fra første stund, fikk meg imidlertid til å lure på hva det var jeg nå hadde dumpet borti med fuzz og filtrert Lennon-vokal. En tekst (som heldigvis følger med) om en frossen sanger som du kan shoppe på supermarkedet, ta med hjem og tine opp, en litt "funky" beat og energisk trommespill, fikk meg i enda sterkere grad til å føle meg like fremmedgjort som den gang jeg fikk med meg en punk-happening på Høvikodden i 1980.

Enda større ble overraskelsen da jeg oppdaget at denne 5(+/-) manns sterke Bristol-gruppa ikke debuterte med In Great Shape, men at de i tidsrommet 1991-1998 faktisk hadde produsert hele åtte album og en drøss med EPer, singler samt ulike samlealbum. Hvorfor det da skulle gå så lang tid før denne aktuelle plata så dagen lys blir kanskje ikke besvart i Seven Years, men kommentert med typisk britisk svart humor etter først å referere til alle de som sier at "pyttsann sju år er da ingen ting": "Seven years of nothing... Bliss! Bang! Pop! Pow! Seven years is a long time." Det hele tonesatt til en trip-hop bassrytme og støyende gitar som rammer inn en livstrett megafonvokal.

Mannen bak gruppa, Andrew Jarrett, startet sin karriere i Groove Farm, et glemt band fra siste halvdel av 80-tallet med noen utgivelser bak seg, men som nå kanskje best kan finnes på noen samlealbum. Den gang hvor indieband-bølgen tok av for alvor i U.K. i kjølvannet av en kassett utgitt av New Musikal Express (C-1986).

Den tålmodige lytter som skulle finne på å kjøpe plata vil imidlertid få mye tilbake. Det er et album som gradvis sniker seg plass i et allerede overfylt musikkhode. Blir en vant til kollisjonen mellom fuzzgitarer, elektroniske snutter og en stemme som ikke akkurat innbyr til romantiske sommerkvelder på terrassen, så oppdager en etterhvert at det er ganske så fine melodier ute og går, en leken musikk som blander pop, rock og elektronika innspilt på spartansk vis på en 8-spors opptager delvis hjemme i stua.

Det er ikke mye hjerte og smerte eller tradisjonelle kjærlighetssanger på denne plata. En av de få er den enkle og fine When You're Dead med "normal" vokal til programmert klokkespill/fløyte og el.piano. I likhet med denne finner vi enda en liten lofi-låt, akustiske og tilbakelente I Thought I Was Shot At in a Drive By Shooting med en veslevoksen jente som snakker nedsettende på repetisjon i bakgrunnen.

Tekstene, alle skrevet av vokalist Andrew (eller Anders som han insisterer på å bli kalt) er for en ganske stor del korte ekspresjonistiske utbrudd mot den moderne verdens fenomener, i særdeleshet massemedia (har han sett mye TV i disse syv årene, mon tro?), mot de vellykkede rike og musikkindustrien som bare tenker penger (og ikke har fått øynene opp for verdens beste popband).

Et glimrende eksempel er den sarkastiske Hipster and Acrobats som er bygget opp rundt et fengende keyboardriff som gjentas og gjentas. Etter at vedkommende ikke har greidd å følge med i svingene og blitt hekta av: "I watched the parade, all hipshakers and acrobats. Social skills that make the man... Erase the past, the memory of everything I used to be."

Eller som i ...Drive By Shooting hvor den lavmælte akustiske, småpene melodien står i sterk kontrast til tekstens ironi: Teksten ble tolket til både å være rasistisk og anti-amerikansk og førte til hat-mail. Han legger seg også ut med de som har de "riktige" meningene som i ...And Here's One I Made Earlier, som havner i avdelingen for elektronika med spraking som fra en gammel 78-plate og lydkutt fra en unisont klappende forsamling, og el.piano/synth og en hviskende og mumlende stemme: Bare slapp av dere som skal redde verden: "You think you will escape the pain? You're wrong..."

I Eat Healthy Food drar av gårde med en gitar som rusker opp i beste Hendrix-stil med heftig fotarbeid på pedalen. Herlig driv er det også i The Greatest Mind, her driver gruppa nærmest med brit-pop i tradisjonell forstand, men den er slutt nesten før de får begynt. Enda er det mer å velge mellom av sjangere på denne merkelige plata, ved hjelp av lydsnutter og samples finner vi mange låter som jeg vil betegne som en miks av alt mulig og med britisk humor, som Milkshake og hvor grunnsteinen er lagt fra 60-tallet (Hendrix/Beatles) og bygger på med lag av 90-talls house/trip-hop og laget en ganske så herlig røre.

Kanskje hører jeg litt Morcheeba på Cut em Up (Stitch em Up) men den blir snart til en parodi på seg selv når en Lennon-sample bryter seg inn midt i. Do You Know Who I Am? begynner som en ekte beat/rockelåt fra 65–66 (tenk Jefferson Airplane), men blir "ødelagt" av tegnefilm-lyder, og som om John Cleese plutselig har fått en replikk, blir det sagt på tørreste britiske vis "In this track and the next, you'll hear one further example." En slags Belle & Sebastian-aktig trompet blir mikset med eksotiske rytmer i The Radness og King Anders som viser Jarretts forkjærlighet for å vri på musikalske pop/rock-konvensjoner. Avslutningenslåten World-Wide Fashion Crisis 1998 inneholder mye rart, men her kjenner jeg i alle fall igjen noen tromme/fløyte-rytmer som har sitt opphav i Afrika, så her er det bare å gå på jakt etter mulige opprinnelser.

In Great Shape er et overskuddsfenomen fra Andrew Jarrett som synes å være i særdeles god form etter å ha slitt med sykdom i lengre tid. Plata er tilegnet John Peel, den legendariske engelske DJ og BBC-mann som fordomsfritt tillot seg å like alt fra Wedding Present til Donovan, som hadde besøk av Beatnik Filmstars hele fem ganger på 90-tallet. Hadde ikke overskuddet vært riktig så stort og antall låter kuttet ned, kunne dette blitt i nærheten av det helt store. Men som de oppfordrer til: Play that wonky music again!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


ballboy - The Royal Theatre

(SL)

Bm: Mektig gitarpop fra Skottlands best bevarte hemmelighet. Trenger norsk distributør.

Flere:

North Mississippi Allstars - 51 Phantom
Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust