cover

Terrifying Street Trees

Tetuzi Akiyama

CD (2006) - Esquilo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3


Treet og Skyskraperen

Stemningsfull gitarmishandling med overtoner av urban støy.

Yoko Naitos absurde kulltegning av et tre som bærer med seg et nakent menneske oppover motorveien og inn mot sivilisasjonen, hinter faktisk mer enn man først skulle ane til hva Tetuzi Akiyama har klundret med på denne utgivelsen. Slik jeg stereotypifiserer det vil Treet og Skyskraperen, her som i mye annen symbolsk retorikk, fungere som ikon for henholdsvis Den pene, rene naturen og Det industrialiserte, pengebaserte samfunnet, hvor de står som to uforenlige motpoler. Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Yin og Yang. Tenker jeg natur, hører jeg straks rennende bekker, fuglekvitter og susing i siv; fargen er lysegrønn og det lukter forlokkende friskt av gress og blomster. Tenker jeg by, hører jeg tuting i bilhorn, utallige fottrinn hit og dit, og kakling i mobiltelefon; fargen er grå og det lukter umiskjennelig av eksos.

De første sekundene i Terrifying Street Trees er ramling ut i folkefulle fortau med aggressive bilister kjørende forbi, travle mennesker i dress og en neglisjert, rusten kirkeklokke dinglende frem og tilbake langt i det fjerne. Veien fortsetter forbi støyende gravemaskiner og varme, slitne boreredskap. Man hører undergrunnsbanen under bakken med skrikende spor mens trikken ustødig rangler igjennom tunnelen. Døde maskiner vekkes til liv av levende men likevel livløse mennesker. Alt lever i form av rutiner, og de eneste tillatte tilfeldighetene er dissonansene robotene gir fra seg etter mennesker har satt dem til sine faste gjøremål.

Terrifying Street Trees er japanske Tetuzi Akiyama og hans elektriske gitar. Dette er 32 minutter med forskjellige ambiente stemninger skapt av Akiyamas høyst interessante, minimalistiske gitareksperimentering; vekslingen går mellom lett plekterpirking, napping i strenger, metalliske lyder, og harde og løse akkordslag. Og sikkert en del andre strengslitende torturmetoder jeg ikke klarer å gjenkjenne. Mot slutten av det ene sporet som plata består av, bygger Akiyama opp et atypisk klimaks ved å nappe gjentatte ganger på samme streng over subtile gitardrønn, samtidig som han får tonen til å fremstå lysere og lysere, helt til stillheten kommer skyllende inn som en bølge og erstatter tonen med tomhet. Men mekaniske mislyder henter seg fort inn igjen, og man er tilbake der man startet, i den hektiske og utrivelige byen.

Produksjonen later til å variere underveis selv om det er påfallende å tro alt er tatt opp i én og samme takning; albumet er gjennomført lavfidelisk, men graden av "dårlig" lyd varierer fra å være skjærende skrikelyd (høyttaler og kassettopptaker med et par centimeters mellomrom?) til tåkelagt rumling og buldring (høyttaler og kassettopptaker i hvert sitt rom?). En utmattende affære, utvilsomt. Men det samme kan vel egentlig sies om en dag i den stressende storbyen? Men albumet ender som slutten på dagen - i befriende stillhet.

Så kan det faktisk være at det skremmende treet egentlig bare tar det nakne mennesket med seg fra byens uutholdelig larm og leven? Eller kanskje står den der stille langs veien med et dødt offer for en kynisk hverdag i kjølige og trafikkere omgivelser, nettopp til skrekk og advarsel for oss passerende stakkarer?

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Harmonica Sam - Rocker No.1

(Enviken)

Denne utgivelsen er i all enkelhet fullkommen. Disse unge karene har skapt ei plate som kunne vært solgt i stedet for Viagra på apoteket.

Flere:

Marissa Nadler - Little Hells
William Hut - Versus the End of Fashion Park