cover

On the Jimmy Reed Highway

Omar Kent Dykes & Jimmie Vaughan

CD (2007) - Ruf / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Texas-blues

Spor:
Jimmy Reed Highway
Baby Wha You Want Me to Do / Bright Lights Big City
Big Boss Man
Good Lover
Caress Me Baby
Aw Shucks, Hush Your Mouth
You Upset My Mind
I'll Change My Style
Bad Boy
Baby, What's Wrong
Hush Hush
You Made Me Laugh

Referanser:
Jimmy Reed
Lil' Son Jackson
Slim Harpo
The Fabulous Thunderbirds

Vis flere data

Se også:
Big Town Playboy - Omar Kent Dykes (2009)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Lenge leve 12-takteren

Jimmy Reeds musikk gis nytt liv gjennom et sjeldent kompetent lag av musikere fra Texas.

Jimmy Reeds musikk holdes svært høyt av mange blues- og rockeband og bluesfans. Den enkle, men effektive oppbygningen av låtene, den sløye sangen, ofte godt hjulpet av hardt alkoholinntak og konsise, humoristiske tekster har gjort mye av Reeds musikk til allemannseie innen bluesmiljøet. Men det er musikk som fremstår enklere å spille enn det faktisk er, hvert fall hvis det skal svinge, og det skal det jo. Hvem har ikke hørt diverse pub-band dra gjennom en sliten versjon av låter som Hush Hush, Big Boss Man, Take Out Some Insurance, Baby What You Want Me to Do eller Bright Lights, Big City? Det kan fort bli fryktelig traurig og flatt hvis det utføres av amatører.

Det er definitivt ikke tilfellet på On the Jimmy Reed Highway, for makan til samling av musikere som her gir seg i kast med Reeds musikalske arv er det sjelden man opplever. Jeg tar meg i å tenke tilbake på Lou Ann Bartons klassiker Read My Lips, som står som en bauta innen moderne Texas-blues. Her bidro folk som Jimmie Vaughan, Derek O'Brien, Kim Wilson og George Rains – alle Austin-musikere med lang ansiennitet. Og det er nesten samme gjeng som bidrar her, sammen med andre praktkarer som munnspilleren Gary Primich og bassisten Ronnie James Weber fra T-Birds.

Ideen til plata kom som et resultat av Omar Dykes lange kjærlighetsforhold til Jimmy Reed. Plateselskapssjef Thomas Ruf i Ruf Records tente på ideen om å gjøre en tribute-plate til Reed. Vaughan kom inn på et seinere tidspunkt. Han skulle egentlig bare legge på gitar på noe få låter, men ble værende i studio etter å ha fått full tenning på prosjektet. Og godt er det, for få kan vel spille en Texas-shuffle som Vaughan. Sånn sett er han sammen med O'Brien, som har spilt Texas-blues hele sitt liv, de perfekte pilarene for en plate med Reed-låter. Vaughan er jo ikke like imponerende som i T-Birds-tiden, men han har fortsatt unik timing i spillet sitt. Og selv om noe av eksplosiviteten er borte, så er det en ren nytelse bare å høre han spille rytmegitar.

Kompet er og blir avgjørende i denne sammenhengen, og her kan man oppleve noe av det beste Texas har å tilby i form av veteranene George Rains og Anson Funderburgs faste trommis Wes Starr. På bass intet mindre enn briljerer Ronnie Weber. Hans akustiske bass er et av platas høydepunkt og binder plata sammen. Og du kan ikke få bedre munnspillere enn Wilson og Primich. De kopierer ikke Reeds karakteristiske høye toner, men lager egne versjoner som skinner. Omars stemme er jo helt ulik Reeds, men det funker faktisk bra med hans rue stemme, synes jeg.

Plata åpner med en av to låter som ikke er skrevet av Reed, Dykes On the Jimmy Reed Highway, der han legger ut om sitt nære og lange forhold til Reeds musikk. Det er en herlig åpningslåt med rå koring fra Barton, en nydelig solo fra Vaughan og dansende bass fra Weber som gjør at det fyres på alle sylindere fra første låt. Så følger et knippe av både kjente og mer ukjente Reed-skatter, der gjestene Wilson, McClinton, Primich, James Cotton og Gary Clark Jr bidrar. Wilson gjør som vanlig en utrolig jobb med sitt følsomme akustiske munnspill på flere av låtene. Dette er så vidt jeg veit første gang Wilson og Vaughan er i studio på samme tid etter at de to skilte lag i T-Birds.

Det er bare å la seg imponere av stilsikkerheten på dette albumet. Alle låtene er gode, selv om enkelte skinner mer enn andre. Åpningslåten er nevnt, og det er sinnsykt gøy å høre Barton gjøre Good Lover like rått som hun gjorde det på sitt soloalbum Read My Lips, som kom ut for 18 (!) år siden. Kan noen fortelle meg hvorfor ikke Barton spiller inn et nytt soloalbum? Stemmen henne er like god, og det oser jo Texas av det hun leverer her. Andre høydepunkter er Aw Shucks, Hush Your Mouth, You Upset My Mind og Hush Hush. På Hush Hush gjør McClinton gjør en svært troverdig jobb både på vokal og munnspill i sin tolkning av Reed.

I tillegg må avslutningslåten You Made Me Laugh nevnes. Det er en 12-takters kjærlighetserklæring til Omars avdøde kone som løftes av et intet mindre enn imponerende akustisk munnspill fra Primich. Det er som hver tone leveres med bud opp i himmelen til Lyn Dykes, som tapte kampen mot kreft i 2004. Låten får en ekstra tragisk dimensjon av at Primich selv døde for et par måneder siden på tragisk vis. Til dem som frykter at plata skal bli for monoton, så gjør inkluderingen av litt mer utypiske ballader som Caress Me Baby og I'll Change My Style at det faktisk skapes en viss variasjon i tempo.

On the Jimmy Reed Highway anbefales herved uten forbehold for alle fans av Texas-blues. Her samles et knippe av de aller beste i bransjen og det høres i hver note. Det er en respektfull hyllest til Reed som viser forståelse og kjærlighet til hans musikk, samtidig som den er mye mer enn en planking av gamle låter.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kendrick Lamar - To Pimp a Butterfly

(Aftermath / Interscope)

Ei funky reise inn i ei uroleg og samansett sjel, i ei uroleg og uforståelig tid.

Flere:

The Modern Lovers - Modern Lovers
Brandy - Full Moon