cover

Cinematronics

Ugress

CD (2004) - Port Azur / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Elektronisk / Big Beat / Cinematisk / Club / Samplehappy

Spor:
Il Pirata
Manhattan Sapphire
Makina Fifth
Cowboy Desperado
Nightingale
Bad Dreams Come True
Binary Code
The Beauty Never Lasts
Monochromatic World
Shadows And Doubts
Battle 22
Rainy Transylvanian Day

Referanser:
Fenomenon
Elektrofant
Ralph Myerz & The Jack Herren Band
Athome Project

Vis flere data

Se også:
Resound - Ugress (2002)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Påfyll

Ingen overraskelser fra Ugress i denne omgang. Mer av det samme.

Gisle Martens Meyer returnerer med oppfølgeren til den eventyrlig suksessfulle Resound fra 2002. To år har gått, men oppskriften er den samme når Martens kneler foran Powerbooken; ta mer enn et par håndfuller big beats, spe på med velvalgte samples fra obskure filmer, og topp det hele med vokal hjelp fra Therese Vadem. Resultatet er et lettfordøyd album fylt med halvgode låter.

Det begynner så godt med den korte, men smakfullt overdådige Il Pirata. Assosiasjonene flyr i retning av fascismens orkestrale stormannsgalskap i et mørkt lydlandskap, før de programmerte rytmene tar overhånd på Manhattan Sapphire. Den observante lytter blir sporenstreks forflyttet to år tilbake i tid da Resound låt ferskt fra enhver radiostasjon med respekt for sin A-liste. Dette er i bunn og grunn resirkulert oppgulp fra de tidligere hittene Loungemeister og Spider-Man Theme. Lite spennende.

Som ved forrige besøk dukker Therese Vadem opp på vokal fra tid til annen. Første forsøk denne gang er å høre på TV-spillpastisjen Makina Fifth. Lydbildet er lagt i tidsriktig 80-talls retroestetikk, og Vadem strekker seg i retning av heltinner som Pat Banatar og - grøss - Nena. Resultatet er heldigere på Nightingale, hvor Vadem får boltre seg over et mer stillferdig lydbilde som gir assosiasjoner til Goldfrapp på sitt slappeste - og Moloko på sitt beste.

Det er min mening at Ugress fungerer best når Martens får leke seg på egenhånd og kan bygge sine egne lydskulpturer basert på utrangerte filmreplikker og mystiske lyder. De to soleklare høydepunktene på Cinematronics støtter opp om denne påstanden. Først i rekken kommer den besettende Cowboy Desperado med den stadig like effektfulle samplingen av Sergei Prokofiev. Her konstruerer Martens et verk like opp i elektronikkhimmelen i sin kombinasjon av smarte lånerier og en effen sans for musikalsk dramaturgi. Ikke så langt etter på rangstigen kommer Binary Code, der Martens plutselig befinner seg i et breakbeatinferno i gata hvor Xploding Plastix rådet grunnen alene inntil nylig. Her leveres samples med rund hånd, hvilket resulterer i en opphakket grunnlinje som Martens supplerer med skjeve rytmer. Et musikalsk makkverk som fungerer overraskende godt i to minutter og 44 sekunder.

Albumets tittel gir hint om at cinematografen fascinerer og er en viktig kilde til inspirasjon for Martens. Årene mellom de to Ugress-utgivelsene har blant annet blitt brukt til å levere lydspor til Carl Th. Dreyers filmklassiker Jeanne d'Arc. Inspirasjon fra film er overtydelig på Monochromatic World og Battle 22, hvor gamle sci-fi-filmer og lydeffekter utgjør hovedbestanddelene til låtene. Det fungerer greit ved de første gjennomhøringene, men de gamle linjene blir fort kjedelige, og jeg drar heller frem Biospheres Patashnik når jeg skal underholdes av gamle filmsamples.

Cinematronics smuldrer bort med den stillferdige Rainy Transylvanian Day, uten å imponere eller forarge. Kåre Jostein Simonsen gjør en hyggelig innsats på sin trekkspillaktige bandoneon, men det blir aldri spesielt interessant. Dessverre. Likevel burde det være duket for en ny Ugress-suksess siden uttrykket på utgivelsen ligger nært opptil forgjengeren. Men det er ikke til Ugress' fordel at det nå befinner seg en rekke utfordrere som leverer fengende elektronisk popmusikk i samme gate. Elektrofant og Fenomenon er bare to av prosjektene som står klar til å ta over markedsandeler fra Ugress. Og i det fjerne rasler Röyksopp med sablene.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fuku - I bakvendtland - Fuku synger Alf Prøysen

(MTG)

Den universelle Prøysen - nå også på japansk.

Flere:

Simon Joyner - Out Into the Snow
Flying Lotus - Cosmogramma