cover

People Are Like Seasons

Sophia

CD (2004) - City Slang / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Indierock / Sadcore

Spor:
Oh My Love
Swept Back
Fool
Desert Song No. 2
Darkness (Another Shade In Your Black)
If a Change Is Gonna Come
Swore to Myself
Holidays Are Nice
I Left You
Another Trauma

Referanser:
The God Machine
Red House Painters
Elliott Smith
William Hut

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Vanlig?

Dette hører hjemme i indie-miljøenes Se & Hør, hvis noe slikt finnes

Det har gått omtrent seks år siden forrige studioalbum fra Sophia, bandet/prosjektet til Robin Proper-Sheppard, tidligere God Machine. Riktignok kom det ei liveplate i 2001, men seks år er lang tid. Nysgjerrig som jeg er, lurer jeg litt på hva han har gjort i mellomtida. På førstesporet fra forrige studioplate synger han "I kiss my baby, she's just two months old", så der har man det kanskje. Men dette hører hjemme i indie-miljøenes Se & Hør, hvis noe slikt finnes.

Det har da også skjedd en del med musikken til Sophia på disse seks åra. Stemmen er den samme, og låtene handler fortsatt om kjærlighet og død og sånn, men det har blitt en del mer rocka, litt mer produsert, og noe mindre magisk.

Det er kanskje også litt mer, hva skal man si, vanlig?

Men OK, Robin Proper-Sheppard har forandret seg, og det skulle da også bare mangle. Da er det min oppgave å ta plata for det den er, og ikke hva jeg trodde den skulle være eller hva Sophia var før.

"Desert song no. 2" er stor. Den begynner rolig, akustisk og liten, men sprenger seg etter hvert ut til et lite monster av en dronete gitarstøy-utblåsning. "Just let yourself go, just let yourself go," maner han, før eksplosjonen kommer og man skjønner at ja, nå har han virkelig sluppet taket.

Men jeg er ikke helt sikker på om jeg liker elektronika-flørtene i for eksempel "Swept back" og "Darkness (another shade of your black)". Der førstnevnte utvikler seg til en finfin strykerforsterket Sophia-ballade, går sistnevnte mer i retning meningsløs riffrock, og det kler ikke Sophia noe særlig. "If a change is gonna come…" lider dessverre også av det samme elektronikk-til-riffrock-syndromet. Jeg får en følelse av at Robin Proper-Sheppard ikke er så nær som han er i andre låter, en følelse av at han har fjernet seg litt fra sangen. Det er ikke bra.

Elliptiske, repeterende "I swore to myself" er også et av høydepunktene, med tekstlinja Proper-Sheppard etter eget utsagn var mest fornøyd med:

"Well I'm just lookin' for a door that's always open
Doesn't need no pushin'
Doesn't need no shovin'"


Sannheten er at selv om jeg kan glede meg over enkeltspor på "People are like seasons", blir helheten litt kjedelig. Litt altså, ikke veldig kjedelig. Det bunner egentlig i at ikke alle sangene er bra nok. "I left you," er for eksempel en lang, god hjerteskjærende sang, mens avsluttende Another Trauma blir litt intetsigende.

Jeg tror jeg lar tvilen, tvilen rundt det at de tilsynelatende svake sporene kanskje kommer til å vokse, komme Sophia til gode, og triller en sjuer på Pstereos nerdete 10-sidete terning.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Arve Henriksen - Chiaroscuro

(Rune Grammofon)

Vakker og meditativ, intens og gjennomborende. Et stort fremskritt for norsk jazz.

Flere:

Safariari - Zebra Knights
Atomic - Feet Music