cover

Unrest

Erlend Øye

CD (2003) - Source / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Pop / Club / Chillout

Spor:
Ghost Trains
Sheltered Life
Sudden Rush
Prego Amore
Every Party (Has A Winner And A Loser)
The Athlete
Symptom Of Disease
The Talk
A While Ago And Recently
Like Gold

Referanser:
Kings of Convenience
Röyksopp
Basecamp Wolf
Erot

Vis flere data

Se også:
DJ Kicks - Erlend Øye (2004)
DJ Kicks - Erlend Øye (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Kenny G

Det ligger tydeligvis ikke til Erlend Øye å lage album.

Da Kings of Convenience inntok tronen som hærførere for den nye viserocken og ble ganske store kjendiser, tok de med seg janteloven i samme slengen. Plutselig syntes allmuen at det var hyggelig at noen kom seg opp og fram. Allmuen hadde rett. For var det noen som hadde jobbet for å bli popstjerne, var det Erlend Øye.

Nei, kjære oppmerksomme leser, du har helt rett. Han var ikke alene. Men det blir nå litt som Modern Talking, som besto av Dieter Bohlen og han andre. Og hvem husker egentlig hva han som spilte sammen med Paul Simon het? Denne gang er det uansett nærmere Modern Talking enn Simon & Garfunkel.

"Quiet is the new loud" er en ganske så vanskelig tilgjengelig plate for min del. Jeg har ennå til gode å høre gjennom hele skiva i ett. Sporene er som oftest superbe hver for seg, men plata er helt grusom som fullengder. Konseptet ble for mye dradd ut. Dette er tilfelle med "Unrest" også. Det ligger tydeligvis ikke til Erlend Øye å lage album.

Ikke for det, her er mange fine spor å hente enkeltvis, men å spille alt etter hverandre er en skiftende og tidvis særdeles slitsom opplevelse. Det å sette ti elektronika-artister og en visevokalist inn på ei plate, blir dessverre omtrent som å ta ti middels populære klisselåter og totalhavarere dem sammen med en saksofonist. Eller Kenny G, som det heter i statene.

Tekstmessig går "Unrest" i samme gate som Kings of Convenience; smerte rimer fortsatt på hjerte og det rimer heftig på vinduene om vinteren. Jeg håper for øvrig ikke at den tvilsomme "Prego amore" (Eg ber om kjærleik) er selvopplevd. Men en vet nå aldri i Italia.

Erlend synger naturligvis fint, og hadde kommet lenger enn langt i Idol. (Men la oss glemme dansinga i videoen til "Sudden rush") Jeg klarer likevel ikke å frigjøre meg fra tanken om at plata hadde vært vel så bra som en samler med de samme produsentene uten vokalen til Erlend Øye oppå. Jeg ser jo at det hadde vært en noe underlig soloplate hvis han hadde holdt kjeft, dog. Omtrent samme problemet har jeg alltid hatt med gnålejåla Andy Bell i Erasure.

Nå skal det sies at Erlend Øye gjennomfører øvelsen "45 minutter vokal til synth" i tifolds bedre stil enn både Andy Bell og Jimmy Somerville, men det er et stykke igjen til Neil Tennant i Pet Shop Boys. Eller Bernard Sumner i New Order. Eller Kraftwerk, for den slags skyld. Målt med Banjo-Kari, derimot (Oi for en fin tekst, den skal jeg klippe i. Red.)


Selvfølgelig får vi en remix av dette. Erlend Øye med naken gitar. Platetittel: "Unplugged", "Rest" (gir et hysterisk artig dobbelt-ordspill), "Versus og refrengus" eller "Melody P.M. – The Klem FM sessions". Men før det har han uansett inntatt verdensherredømme, slik en annen ung herremann med underlig bartvekst aspirerte mot. Allmuen kommer til å synes at også det er hyggelig. Og de kommer mest sannsynlig til å ha rett.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Arve Henriksen - Sakuteiki

(Rune Grammofon)

...hvis linjen blir avbrutt, vil det ødelegge kunstverket...

Flere:

Magnolia Electric Co. - Trials & Errors
Bonnie Prince Billy - The Letting Go