cover

Break The Cycle

Staind

CD (2001) - Flip / Elektra

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Nu metal

Spor:
Open Your Eyes
Pressure
Fade
It's Been Awhile
Change
Can't Believe
Epiphany
Suffer
Warm Safe Place
For You
Outside
Waste
Take It
Outside (Live)

Referanser:
Limp Bizkit
Korn
Kid Rock
Monster Magnet

Vis flere data

(1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7)


Barn av Fred Durst

Sinte unge menn følger standardisert formel for nymotens hardrock.

Colin Moulding, den ene halvdel av det britiske bandet XTC skrev en gang en sang som raskt tar essensen i Break The Cycle. Jeg siterer: "...the world is full of angry young men, who think life owe them something, but you only get out what gets in...".

Dette er et knippe sinte og bitre unge menn som skriver melodiøse verker om hvor kjip verden kan være. Endatil gjør de det sjelløst og grunt, og en gripes etter hvert av en intens trang til å dytte i disse mennene lykkepiller og sjokolade. Hvorfor så inderlig triste og sinte? Bak sutringa legger Staind attpåtil en nu mer klassisk heavy/hard rock-formel som løper i følgende vendinger: Rolig intro med bass og akustisk gitar vendes over til en følsom sang om venner som svikter eller menn som vandrer alene i en fattig verden. Deretter følger en lang periode der et barskt og aggressivt refreng gjentas riktig så mange ganger, med forsterkere skrudd til elleve. Sånn at det skal høres riktig så tøft ut, må vite.

Nå kan det sikkert for leserens del virke som at jeg har en vanskelig og negativ innstilling til genren. Problemet er dog ikke genren som sådan, men snarere det jeg vil benevne som en dvask trend i dagens amerikanske hardrock. Deftones, Linkin Park, Incubus med flere står sammen med Staind for en retning som preges av meningstom og monotont lydende heavy. De mangler råskapen til for eksempel Stone Temple Pilots, de mangler tekster med innhold og budskap, slik som Rage Against The Machine, og de mangler humoren til for eksempel Blink 182. Hva sitter man igjen med da? Jo, en standard formel der overseriøse menn spiller melodiøs heavy uten mål og mening.

Der er altså midt i denne meningsløse settingen Staind ser ut til å ønske en sentral plassering. Ingen av låtene på Break The Cycle klarer på noen måte å skille seg ut fra standardformelen. Sikkert stemningsskapende på en svær stadionkonsert i USA, men til hjemmebruk har dette svært liten verdi.

Fred Durst var den som slapp disse gutta til plateutgivelse og salgssuksess, og her har en mann som vanligvis fortjener en dose skryt bommet stygt. Jeg anbefaler at man ikke bare skygger unna Break The Cycle, men også forgjengerne Tormented (1996) og Dysfunction (1999). Ryktene om at Staind er på trappene med en Unplugged-utgivelse på DVD gir meg ærlig talt frysninger på ryggen.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sonny Simmons - The Traveller

(Jazzaway)

Første del av en trilogi med Simmons. På norsk label med norske musikere. Uhyre spennende.

Flere:

Mats Eilertsen - Flux
The Shins - Wincing The Night Away