cover

Burned Mind

Wolf Eyes

CD (2004) - Sub Pop / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Støyrock / Støy / Glitch

Spor:
Dead In a Boat
Stabbed In the Face
Reaper's Gong
Village Oblivia
Urine Burn
Rattlesnake Shake
Burned Mind
Ancient Delay
Black Vomit
10
11
12
13

Referanser:
Throbbing Gristle
Kites
Sightings
Merzbow
Sonic Youth

Vis flere data

Se også:
Fuck Pete Larsen - Wolf Eyes (2002)
Stabbed in the Face - Wolf Eyes (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Store-Ulv

Pass på! Etter flere titalls utgivelser fra undergrunnen er Wolf Eyes rede til å møte verden.

Alle som har sett Wolf Eyes live kan skrive under på at det er en uforglemmelig opplevelse, og hvis ørepluggene ligger igjen hjemme sågar en farlig en. Trioen fra Ann Arbor, Michigan har siden 1997 flere utgivelser bak seg enn jeg kan telle, men siden de aller fleste av dem er utgitt på CD-R eller kassett gjennom knøttsmå labels, så sier det seg selv at de er en hard nøtt å følge. Deres Mugger (2003, på gitarist Aaron Dillaways egen Hanson - som også har gitt ut skiver med Kevin Drumm og Galen) kjennes i hvert fall som særs møkkete og voldelig støy.

Med Burned Mind foreligger deres første på et større selskap og en økt anerkjennelse i bredere kretser er vel dermed å vente. Thurston Moore som fikk trioen over til All Tomorrow's Parties 2004 har kastet glans over utgivelsen med følgende ord: "The best record SubPop released since Touch Me I'm Sick, no shit". Det betyr det beste fra SubPop på snart 20 år, og det er vel en drøy påstand. Ut fra det jeg har hørt av Wolf Eyes tidligere, så innebærer ikke overgangen til SubPop den store sellouten, men støyen er mer fornuftig porsjonert og lydbildet er, om ikke rent og ryddig, satt opp med en oppbygning og struktur som er mer tydelig enn tidligere. Det skaper en større sjokkeffekt enn den rene overmanningen som vi finner i ekstremstøyen hos for eksempel japanske Merzbow. For her er også flere partier med vel så effektiv "ambient noise". Cabaret Voltaire og Throbbing Gristle pekte vei, Lou Reeds Metal Machine Music, Neubauten, Merzbow og Nine Inch Nails har alle vært i nærheten, i dag er en del likesinnede samlet på etiketten Load (Sightings, Kites). Dette er altså ikke den vennligste musikken du bør eie i 2004.

Omslaget gir raskt et tegn på hva vi kan vente oss. Trioen hakker løs på våre skjøre hodeskaller med gitarer og elektronikk i nebbene sine. Låttitler som Stabbed in the Face, Urine Burn, Reaper's Gong og Black Vomit taler alle sitt tydelige språk. Stilmessig henter Wolf Eyes ut det beste fra flere kilder med sin kombinasjon av støyrock, industri og elektronisk støy/ekstrem glitch. I det perspektivet tilhører de blant de fremste i en genre det gjerne kan være vanskelig å vurdere med ordinære kvalitetskriterier. Støymusikk taler mer enn noe annet til sansene. Er dette "bra" eller "dårlig"? Ordene gir ingen mening. Blir man påvirket av musikken (føles angst, redsel, sinne, glede)? Ja, Wolf Eyes etterlater ingen lytter upåvirket. Her er ingen vers, melodier eller harmonier å knytte seg opp til, det er i bruddet mellom disse elementene Wolf Eyes eksisterer. Sett i en større sammenheng, i skjæringspunktet mellom overflaten (lys, orden, sammenheng) og underverdenen (mørke, uorden, kaos), det kjente og det ukjente.

Nevnte Merzbow hentet sitt artistnavn fra dadaisten Kurt Schwitters arbeid som bygde på avfallsgjenstander. Det er også en eim av avfall som er urovekkende tilstede på Burned Mind. Se platen gjerne som et bilde på vårt moderne samfunn, hør gjerne musikken som lyden av et pulserende søppelberg som har blitt så stort at det ikke lenger kan ignoreres. Det som er av menneskelige stemmer formes som skrik, lydene som kommer ut stammer fra forkastet elektronisk utstyr som fortsatt piper, skriker og uler når det tråkkes og trampes på, skrikende feedback skjærer gjennom med massive riff og sprenger det som er igjen av elementer. Burned Mind er stanken av både organisk og elektronisk søppel. Hvis ubehag, uro og angst er følelser som er et gode for din musikkopplevelse, er den et mesterstykke. Hvis du søker fryd og glede er du på feil sted, da blir dette mest plagsomt - men det har du vel skjønt allerede.

De 9 låtene (pluss ett bonusspor) gjør sitt ytterste for å kakke hull på menneskets hodeskalle. Etter mitt skjønn har Wolf Eyes lykkes med dette, for med åtte minutter lange Black Vomit spikres den siste spiker i kista med en monoton gravmarsj som siste hilsen, og både jeg som lytter og hele verden rundt meg seiler avgårde som døde skrotter på vei mot ukjent land.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mathias Stubø - 1979

(BBE)

Entusiasme, ånd og imperfeksjonisme gjør 1979 til et album for nåtiden, fremtiden og fortiden.

Flere:

Gwen Stefani - Love. Angel. Music. Baby.
Robert Plant & Alison Krauss - Raising Sand