cover

Chinese Democracy

Guns N' Roses

CD (2008) - Geffen / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Tungrock

Spor:
Chinese Democracy
Shackler's Revenge
Better
Street of Dreams
If the World
There Was a Time
Catcher in the Rye
Scraped
Riad n' the Bedouins
Sorry
I.R.S.
Madagascar
This I Love
Prostitute

Referanser:
Suicidal Tendencies
Velvet Revolver
TNT

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Ventetida er over...

Tidenes kanskje mest etterspurte comeback er et faktum. Klarer Axl & co å levere et album verdt 17 års ventetid?

Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde nærmest gitt opp håpet om at Guns N' Roses noen gang skulle gi ut ei ny skive. Da Slash, Duff, Gilby og Matt takket for seg rundt midten av 90-tallet var tilsynelatende alt håp ute, men rykter sa allerede da at Axl hadde samlet en ny skare musikere, og at et nytt album var på trappene. Ikke vet jeg hvorfor albumet har tatt så lang tid å lage, men jeg antar at gjennomtrekk i besetningen har sitt å si.

På Chinese Democracy er det totalt sett elleve (!) musikere som har satt sitt preg på låtene, i tillegg til en haug andre som har hatt en finger med i spillet når det gjelder programmeringer og arrangementer. Disse teller for mange til å bli nevnt her, men for å si det slik; lista over album- og låtskriver- credits og alle medlemmers takkelister spenner over fem sider i coveret...

Tittelkuttet åpner skiva, og helt innledningsvis får jeg mistanke om at Axl har hentet inspirasjon fra Velvet Revolver. Låta har bra driv, men synes å ha et litt mer "enkelt" uttrykk enn vi er vant til å høre fra de tidligere skivene. Selvfølgelig har det sin naturlige forklaring at helt nye folk har laget disse nye låtene, selv om maestro Rose har gjort nok til å fortjene å ha navnet sitt under hver og en av dem. Tittelkuttet gir meg langt fra noe som kan minne om gåsehud, men fungerer bra som åpningslåt. Det er lov å ha forventinger til fortsettelsen.

Shackler's Revenge er neste, og her låter det svært så eksperimentelt fra starten av. Introen er som dratt ut av ræva på et nu-metal band, men etter hvert utvikler den seg til å bli riktig spennende. Tidvis har den litt av det samme drivet som tittelkuttet innehar, men med litt riff-krydder på toppen av det hele unngår bandet å kopiere seg selv.

Better blir for kjedelig til at jeg lar meg imponere, mens Street of Dreams tar det hele opp igjen. Dette er en piano-basert låt, og kan nok minne litt om Breakdown fra Use Your Illusion II. Her får keyboardist Dizzy Reed endelig vist sine komposisjonsferdigheter, og det for første gang etter snart 20 år i bandet. Ekstra spennende blir det når et bakgrunnsteppe av strykere legger seg pent på plass i lydbildet, bare for å gjøre det hele ekstra delikat. Axl synger også veldig bra her. En flott låt.

If the World er et godt eksempel på at bandet tillater seg å eksperimentere litt mer enn før. Helt innledningsvis får vi innslag av programmerte trommer og spansk gitar (!), og hadde det ikke vært for de blytunge gitarene som etter hvert gjør seg bemerket ville jeg trodd Axl hadde rotet seg fullstendig bort. Det samme gjelder også There Was a Time, men her glir fokuset etter hvert mer over på tyngde, og bandet ror det pent i land med ytterligere innslag av strykere og et mer symfonisk uttrykk.

Catcher in the Rye er nok en pianolåt, og har en del likheter med de foregående, noe som gjør det vanskelig å skille dem fra hverandre. Bevares, den er flott, men halvveis utover i skiva begynner jeg å savne litt mer variasjon. Scraped og Riad N' the Bedouins har nok visse likhetstrekk med Chinese Democracy og Shackler's Revenge, men jeg føler at det er med disse bandet lykkes best, ved siden av de symfoniske pianokreasjonene.

Sorry senker tempoet litt, og av en eller annen grunn begynner jeg å tenke på sent 70-talls Black Sabbath når jeg hører riffinga her. Versene går forholdsvis stille og rolig for seg, men det er på refrenget det hele tar seg opp. I.R.S. byr egentlig ikke på noe nytt, og blir stående som en av de mest anonyme på skiva. Madagascar innledes med enda mer rytmeprogrammeringer, men har et litt interessant midtparti, der bandet har flettet inn utdrag fra Martin Luther Kings taler, i tillegg til samples fra en håndfull filmer, som f.eks Cool Hand Luke (som også ble gjort stas på i Civil War fra Use Your Illusion II), Seven og Braveheart. This I Love er ene og alene kreditert Axl selv. Låta i seg selv gjør ikke all verden ut av seg, men er verdt å legge merke til på grunn av vokalen. Axl når nærmest harnellske høyder hva toneleie angår, men i det store og det hele blir den dessverre alt for anonym.

Prostitute konkluderer ei skive som i hvert fall for undertegnede ikke helt svarer til forventningene, men som absolutt byr på spennende og gode øyeblikk, både for nye og gamle fans.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Sea and Cake - Everybody

(Thrill Jockey)

Når værgudene svikter er det godt det fins band som The Sea And Cake.

Flere:

A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky
The Loch Ness Mouse - 11-22