cover

No Earthly Man

Alasdair Roberts

CD (2005) - Drag City / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folk / Singer/songwriter

Spor:
Lord Ronald
Molly bawn
The cruel mother
On the banks of the red roses
The two brothers
Admiral Cole
Sweet William
A lyke wake dirge

Referanser:
The Amalgamated Sons of Rest
Appendix Out
Will Oldham

Vis flere data

Se også:
Farewell Sorrow - Alasdair Roberts (2003)
Farewell Sorrow - Alasdair Roberts (2003)
The Amber Gatherers - Alasdair Roberts (2007)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Romantisk realisme

Alasdair Roberts høres ut som han er født i feil århundre, akkurat som før.

Det er noe veldig riktig med denne plata.

Jeg tror det var omtrent det jeg konkluderte med etter å ha hørt "Farewell sorrow", Alasdair Roberts sitt forrige album. Og det er fortsatt noe av det mest fornuftige jeg kan si om musikken til denne romantiske, men realistiske skotten som ikke bryr seg om at vi skriver 2005 og ikke 1823.

Alasdair Roberts høres ut som han er født i feil århundre, akkurat som før. Han sitter der i vertshuset og synger, helt innerst mot steinveggen, med ei kagge øl og to flasker vin på bordet. Bare at denne gangen er han ikke alene. Denne gang har han selskap av Will Oldham og Isobel Campbell. Det vil si, jeg kan verken se eller høre dem. Jeg vet bare at de er der et sted i mørket. Det er jeg nemlig blitt fortalt.

På "No earthly man" har Alasdair Roberts samlet noen av de sørgeligste skjebnene i Skottland. Enkelte av historiene kom han over mens han vandret i høylandet, gjennom vind og regn. Andre hørte han mens han var til sjøs. Nå sitter Alasdair der på vertshuset – som en ung, men likevel gammel skotte – og framfører morderballader og sørgesanger for alle som er i nærheten. Han høres ut som en gjennomvåt katt som nettopp har begynt å tørke. Will Oldham bøyer seg over bordet, mens han skrever i et kilt som er altfor kort. Isobel Campbell ser ut som verdens vakreste jomfru. Begge prøver å komme til orde, men Alasdair slipper dem sjelden til. Noen av sangene hans er dessuten svært lange, opp mot ti minutter, så det er ikke til å komme bort fra at mange av de andre gjestene blir utålmodige innimellom. Det er nemlig ikke spesielt lystige toner som fyller rommet.

Det er mye bra her.

Alasdair Roberts synger som han skulle ha sett hver knaus og hver grastust i Skottland. Han har utrolig mye landskap, luft og lyd i stemmen sin. Musikken høres ut som den har vært lagret i århundrer. Det jeg savner, er noe som kan minne om en utradisjonell tone. Eller at Rowan Atkinson plutselig dukker opp i turkis tights, med verdens største penisfutteral. En overraskelse, med andre ord. Noe av det Will Oldham er så bra på.

Men for all del.

Det er noe veldig riktig med denne plata.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Deathprod - Deathprod

(Rune Grammofon)

Denne boksen presenterer et flott utvalg av Helge Stens produksjoner, og skisserer et bilde av en obskur, men viktig figur i norsk musikk.

Flere:

Cornelius - Point
Scorch Trio - Scorch Trio