cover

Saragasso

Lina Nyberg

CD (2004) - Moserobie / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Eksperimentell / Pop / Soul

Spor:
Saragasso
Spirulina
Home Sweet Home
This is the Way Life Goes
Old Devil Moon
Chanting
Another Story
My Love
Good Morning

Referanser:
Eldbjørg Raknes
Kvitretten
Stina Nordenstam
Kristin Asbjørnsen
Sidsel Endresen
Agnethe VR
Erykah Badu

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Jazzklubbjazz

Da-di-bi-di-bi-di di-bi-di da-ba-dum... This is the way life goes...

Lina Nyberg er med sine 34 år en relativt ung artist, men likevel allerede for en veteran å regne i det vitale "nye" jazzlandskapet som vokste opp i Sverige mot slutten av 1990-tallet. Diskografien teller hele ti utgivelser siden 1993, og det er en meget uredd katalog å se tilbake på. Det er en portfolio der Nybergs artistiske pendelvirksomhet har hentet moment fra samarbeid med en rekke profilerte musikere, blant annet Esbjörn Svensson, Per "Texas" Johansson, Audun Kleive, Fredrik Ljungkvist, Palle Danielsson og Anders Jormin, samtidig som hun med en nær konsekvent eleganse og påfallende nysgjerrighet har manøvrert sitt vokale talent gjennom et utall av jazzens subgenre og muligheter.

Om denne veien tidligere har blitt vandret gjennom standardladet materiale, samtidskomposisjoner og etniske utsvevelser, er Sargasso et album der Nyberg definitivt er tilstede på vår side av milleniumsskiftet, her, nå, i dag. Det er også et album der hun gjenforener "sin egen" backingtrio, Pling, som hun - i lytterperspektiv - forlot midlertidig med eksperimentskiva A Song Book (2003). Jeg vil understreke at det ikke er i den øvrige diskografiens disfavør, men Pling høres ut til å være en bortimot optimal base for Nybergs manøvreringer som både låtskriver og arrangør. Sebastian Notini (trommer), Mathias Landaeus (Fender Rhodes) og Torbjörn Zetterberg (bass) virker lydhøre for hver vokale nyanse, og vekselvis pakker inn og åpner opp lydbilder for Nybergs vitale stemmelek å boltre seg mot.

Det åpnende tittelkuttets vokalharmoniske opptelling fra én til ti setter en talende, om ikke representativ tone for albumets varierte innhold. Notinis perkusjon legger en etnisk grunnmur uten å la seg definere til noen konkrete landegrenser, eller endog kontinenter, hvorpå et like minimalistisk som bruddent komp folder seg ut som et lummert stemningsteppe mot Nybergs shamanistiske vokalføring. Det er en eterisk vokaldisiplin som fordeler assosiasjonene i like deler mot Mari Boines Leahkastin (1994) og Sidsel Endresens Undertow (2000), og som kontres kontant med Nybergs aggressive stemmebruk og det hissige basstempoet i den påfølgende prog-jazzeren Spirulina. Min notering av Eldbjørg Raknes, eller for den saks skyld Kvitretten, som referanser må ikke her leses som overstyrende for min vurdering av Nybergs originalitet eller talent. Det er mer et fattigslig forsøk på å oppgi veiledende pekepinner mot det moderne jazzuttrykket Nyberg lader dette kuttet, samt spor som den suverent koketterende brasilikaen This is the Way Life Goes og den sløye coverversjonen av blues-jazzeren Old Devil Moon.

Til tross for at Old Devil Moon tildeles et oppdatert og relativt minimalistisk uttrykk, føles det som et ørlite skivebom nå som skiva i helhet har snurret drøyt tjue runder i spilleren. Jeg kan ikke helt sette fingeren på det, men det blir noe litt lettvint over det skorpeskrapende jazz chiq-arrangementet den lades med her. En mangel på inderlighet, kanskje? En mangel på tyngde? Uff, det er vanskelig å sette ord på noe man misliker med et tilsynelatende plettfritt levert stykke musikk. Og enda verre blir det når den samme følelsen etter gjentatte lyttinger sniker seg inn i både den innledningsvis lavmælt sensitive og strømlinjeformete jazzballaden Chanting og den lettbente og soul-svaiende Another Story, der Nyberg på ny leverer vokalrytmisk lek i koketteriets innpakning. Med unntak av Nybergs vidunderlige tonevalg i "brytningen" ved 1:57 i Chanting, blir det lite som trenger gjennom trommehinnene som annet enn hyggelig følge på veien i disse sporene.

Savnet av de store følelsene består imidlertid ikke lenge. Så snart den noe ufullendte Another Story forlater displayet, bryter Nyberg stillheten med noen forsiktige vokaltoner. Det er enkle tonemønstre, til forveksling lik folkemusikkens kulokk, og et like vakkert som minimalistisk fundament å bygge den mildt manende og vedvarende ulmingen i My Love på. Notini og Zetterberg tvinger kompet ned i det knapt hørbare, holder det tilbake uten å forløse, mens Landaeus enkle tonevandring på el-pianoet vever et overliggende drømmeteppe. Og Nyberg selv? Vel, hun leverer et dempet, men intenst lekkert vokalarbeid som litt uforklarlig sender tankene mine i retning Radka Toneffs inderlige prestasjon i Say Something Nice på It Don't Come Easy (1979). Praktfullt!

My Love hadde vært et nydelig stykke musikk å runde av dette verket med, men når sant skal sies er jeg lidderlig glad for å høre at det er den støyende presentasjonen av en gammel klassiker som får æren av å lukke døren bak kvartetten i denne omgang. I et live-opptak fra Göteborg, mars i år hører vi Nyberg og co ta for seg musicalnummeret Good Morning, kanskje best kjent i Judy Garlands innspilling fra 1939. Uansett hvilken innspillingsreferanse du har på denne låta; glem den! Good Morning presenteres her i et sterkt postmoderne uttrykk, der nær hver nyanse er vrengt til helvete, der allsangfaktoren er erstattet med labil frijazztonalitet, og der tilbakelent lørdagshygge er erstattet med manisk, psykedelisk og utagerende energi. Det er et nesten slemt oppgjør med fortiden, et oppgjør hvor Nybergs kraftige vokal i øyeblikk streifer besk og atonal sarkasme på veien mot et intenst klimaks ledet av Landaeus frittløpende toner på et overstyrt Rhodes-piano. Dæven, det er akkurat som å være der, i en liten klam og overopphetet jazzklubb, akkurat som å se dem skrått opp over meg, svettedryppende, i rytmisk transe, badet i brennhett, gulhvitt lys. Glimrende!

Whoo! Det er sånne stunt som i et øyeblikk setter meg ut av fatning. Når regninga kommer til bordet og status skal gjøres opp, kommer jeg imidlertid til at dette ikke er noe skjellsettende album i Nybergs diskografi. Det er i overvekt flott materiale å låne ørene til, men den ekstra lille dytten som sender helheten inn i det perfekte uteblir også denne gangen. Kan hende går jeg Nyberg i møte på de helt gale premissene? Når jeg skriver dette sitter jeg i hvert fall tilbake med en saftig påminnelse om noe jeg må innrømme å ha glemt litt de siste årene: Denne musikken skal møtes live, og det er på tide å finne veien tilbake til et egnet lokale.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo