Now

Peter Frampton

CD (2003) - SPV / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Nå og da

70-tallet er tilbake igjen på Peter Framptons bidrag i år.

Av Fredrik Eriksen

Del på Facebook28.11.2003

Hadde denne platen kommet på midten av 70-tallet hadde den vært om ikke en klassiker så i hvert fall en plate som det rocke-interesserte publikum ville ha kjent til. Peter Frampton, som ikke har gitt ut en skive på ni år, befinner seg musikalsk fortsatt på 70-tallet. Og der har han det godt.

Peter Framton passerte 50 år ved sekelskiftet, og finner ingen grunn til å gjøre noe annet enn det han alltid har gjort som musiker: spille og lage låter med enkle, fengende gitarriff og catchy melodier. Det samme gjorde han også på 60-tallet med de klassiske bandene The Herd og Humble Pie.

På albumet Now sparker han i gang med et usannsynlig fengende riff på låta Verge of a Thing. Det varer dessverre verken låta eller skiva ut, men satte en liten støkk i denne anmelderen. For det må innrømmmes, siden Frampton Comes Alive! fra 1976 har jeg ikke funnet noe av interesse fra Frampton sin side. Han gikk seg bort i alt for mange blindveier, der rockemusikalen Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band fra 1978 var den mørkeste. Til tross for en særdeles god start holder det ikke plata igjennom. Frampton synger, med en ikke altfor stor stemme, om personlige kriser og mellommenskelige relasjoner. Intet nytt under solen her, men det er nå det som opptar de fleste av oss, da. Gitaren dominerer lydbildet, til tider alt for mye, som for ekesempel i balladen Mia Rose. På andre låter er den mer på sin plass og styrer melodigangen på en bedre måte.

Now inneholder store deler av 70-talls stilarter. Ballader er allerede nevnt, men her er også tyngre ting i mer Thin Lizzy-tradisjon. At Phil Collins og Steely Dan-inspirerte ting også er med, understreker det hele. Lettere indisk inflytelse har Frampton også fått plass til, i den eksistensielle låta I Need Ground. Av platas 14 låter har han med en cover. Valget har falt på Harrison-låta While My Guitar Gently Weeps. Dette må være den 30. Harrison coveren jeg hører etter Beatlens død, og ingen har overrasket meg eller tilført låtene noe nytt. Heller ikke denne gangen. Frampton var med på Harrisons All Things Must Pass i 1971, så det er forståelig at han hyller sin tidligere musikerkamerat, men hvorfor gjøre låten tilnærmet lik originalen? Et lite trent Beatles-øre kunne komme til å tro at dette var the Fab Four, og da finner jeg coveren totalt unødvendig. Poenget med en cover må jo være å gjøre den på en annen måte, understreke ting originalen ikke har og gjøre en personlig tolkning av den. Det eneste nye er her er noe mer fuzz på gitaren, og en bitvis anstrengt Frampton på vokal.

Bedre lykkes han i albumets desidert beste spor, Greens. Dette er en instrumental i Jeff Beck/Terje Rypdal-landskapet. Stemnings- og bildeskapende, og med sofistikert lydbilde om enn litt sedat produsert.

Now burde muligens hett Then, men dette må da være glimrende å ha på utesteder som spiller 70-talls musikk for n'te gang.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: