cover

In Glorious Mono

Diverse artister

2 x CD (2006) - HoneyMilk

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Indierock / Singer/songwriter / Countryrock / Poprock / Norwegian depression / Garasjerock / Lo-fi / Softrock

Spor:
Monosapiens
First Thing in the Morning
I Am the Cosmos
Less Morale & More Caffeine
A Box in the Road
Devil Dog
Sometimes I Stay Up at Night
Sugar Split
Let's Drink
Peacock Banshee
Sweet Johanna
Crazy Lightning
Sinking Stone
Reason
What Kind of Love
Slipping Through
Monopol
Don't You Have a Friend
Lady
Min Barndom
Ballad of an Old Man


Only Just Begun
Wheelchair
Do the Crawl
A Song I No Longer Can Sing
I Am Defeat, I Am Your God
Blood of My Enemies
Spider Sailor
Big Love
Easy
I'll Change My Ways For You
Can't Start Dry
The Goo Men Love You
D-dagen
Up For a Jive
Weekend
Child Enjoy
Oh Oh I Love Her So
Fingerprints
Give My Love to Rose
Roaring Sun
I Started Living
Jeg Takker

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Monosapiens

Musikk til fest - men også til hverdags. En hilsen fra 43 monovenner fra det ganske land.

Cafe Mono med sine dype barkrakker, herlig, beske kaffe, lune bartendere og de tålmodige brune vegger. Rockebule og stamkneipe for en broget bande. Stedet for å la de gode røverhistorier vandre mellom lutryggede gjester en tidlig aften, oppleve noen halvgode skramleband lørdag ettermiddag, hutre i milelang kø fredag natt, danse polka på bardisken eller bare sitte rolig i bakgården å myse tvilsomt på andre. Med andre ord et trivelig sted.

På sine 5 år har lille Mono vist seg som en stabil aktør i et ellers flyktig klubb-Oslo. Hypet av de som liker å drive med denslags, utskjelt av de samme trendryttere dagen derpå. Men Mono har aldri bedt om å være den hippeste eller kuleste i klassen, og der ligger også deres viktigste suksessfaktor. Jordnære og ydmyke i forhold til publikum, ærlige mot sin egen greie og ikke spesielt trendfikserte for å si det pent. Men også åpen mot mange ulike miljøer med en vilje til å tenke nytt. Som denne platen presenterer så er det musikalske fokuset i størst grad rettet mot pop/rock. Monos nye satsning mot for eksempel norsk jazz gjenspeiles ikke her. In Glorious Mono favner kjernen av stedets profil og er en hilsen fra 43 artister som alle i større eller mindre grad kan regnes som "monovenner".

Dette er en plate som ikke bare skisserer et lokalt miljø (bokstavelig talt, de fleste involverte finnes stort sett bak, foran eller under bardisken på Mono) men som også fanger opp en tidsånd i norsk pop/rock på begynnelsen av det 21. århundre. Slik sett er det en interessant samling. Ikke mindre viktig, den innholder en stor del riktig så flott musikk. Her er tre av våre største navn på rockfronten de senere årene; DumDum Boys i et sjeldent innsmigrende hjørne (Monosapiens), alltid enerverende Kaizers Orchestra (D-dagen) og aldri overraskende Madrugada (Wheelchair). Men det er ikke i første rekke slike massive selgere som utgjør den musikalske grunnstammen i denne cafeen. Den består særlig av de unge og håpefulle; de dyktige låtsnekkerne, de lystige skramlebandene og de dunkle, enslige som sitter innerst i hjørnet, gjemt i mørket, med en kassegitar på fanget og et begredelig kjærlighetsliv som sørger for kontinuerlig åndelig påfyll. Det gir musikk som passer hver ukedag.

Som den hersens mandagen, da helgen fremdeles henger som dødt kjøtt på kroppen og en 3-4 fernets er den eneste bensin som funker for å holde det gående. Som Vidar Vang sier så presist: Sometimes I Stay Up at Night. Hva passer da bedre enn å betrakte sitt etterhvert doble speilbilde bak baren, gremme seg over hverdagens overvelmende tyngde og la seg oppsluke av de alvorlige, store, stoiske, episke, høystemte, (... fyll inn) Stemmene. Joachim Åkerstrøm, hans tidligere band Cinnamoon, nå oppløste Muzzlewhite (som covrer Manowar!), Thomas Dybdahl som alltid har et trøstens ord (Less Morale & More Caffeine oppsummerer vel det meste), la det gå Easy med Oddpop, eller å lytte til salmene fra Wholy Martin og Seven Doors Hotel - da blir det kanskje ikke så ille likevel. Det finnes de som har det verre.

Tirsdag er den store ikke-dagen, det unødvendige bindeleddet mot lysere tider som egentlig bare bør hoppes bukk over. Da kan mer lettglemte band som Morris, Palermo, Howl og Pilate underholde, mens vi andre barberer halsen, skifter genser og legger oss tidlig.

For seså er det litj-lørdag gitt, og dermed en fin anledning til å dyppe tærne ut i litt moro igjen. Kan den sordinerte popen til Peru You friste (savner dere allerede), eller hva med en soft ice og soda mens Girl From Saskatoon hangs out on a night like this; Oh Oh I Love Her So (Ramones)? The Soft Rebels dukker ned fra patosfæren sin cirka hvert fjerde år med noen pauli ord fra livets bakgård og hjertets skrapplass. Jepp, slik skal livet være.

Trivelige torsdag er helg god som noe, og hey der er Sgt. Petter med sine joviale countrypop-harmonier, her sitter kosebamsen Thom Hell (et mer upassende etternavn på den yndige popsnekker er det vanskelig å tenke seg) hvis Weekend er en aldeles nydelig aftensang, Home Groan spiller sin konsert #1345 og Number Seven Deli triller ut popsanger høyt hevet over vår tid.

På med after shave og gel i håret. Alle cool cats møtes down town. Nå har riktignok Mono tonet ned på utenlandsbookingen (noe som kanskje skyldes at folk ser ut til å frykte et utenlandsk band til 60 kroner, og som de kanskje ikke engang har hørt om tidligere!). To av de mest profilerte monovennene med andre pass enn røde (enn så lenge) er canadiske Geoff Berner (har han egentlig pass i det hele tatt?), denne herlige trekkspiller med de beske viser, og selvsagt svenske Matthias Hellberg som ikke legger noe imellom: Let's Drink.

Lørdag er det party all nait long med alltid supervirile The Goo Men, mens Cloroform dæljer løs fra bardisken og The Moods rensker ørene våre rene, inntil vi arm i arm synger med i allsangen til Real Ones; "I've been old for so long..."

Det er greit å få med at Mono ikke utelukkende vier seg til musikken, men arrangerer også en rekke kulturkvelder av ymse slag, ikke minst med fokus på litteraturen. Det er heldigvis funnet plass til to slike bidrag her med kontemplerende søndagspåfyll; Øystein Wingaard Wolfs Min Barndom og ikke minst Arild Nyquist/Terje Wiik.

Så var det en del andre også, men de kommer nok tilbake neste uke.

Favorittbidrag fra en dobbelplate der nummer to er best: Number Seven Deli, Thomas Dybdahl, Vidar Vang, Johnny Hide, The Soft Rebels, NavyElectre Wholy Martin og Joachim Åkerstrøm. Øverst, eller nederst, eller hvordan man vender på det, fra Arild Nyquists aller siste opptreden: Jeg takker. Nydelig.

Jeg takker. Og bukker. Slutten blir gul, himmer'n er blå. Ses på mandag igjen.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo